Gyda med to orrfuglkyllinger og ei rype
Jula er over, sneen laver ned, sola har ikke vist seg ennå. Toppjakta ble avlyst pga covid og vaksinestress med å kjøre transit gjennom Finland, men nye bestemmelser kommer hele tiden, så helt avskrevet er det ikke.Da er det fint å tenke tilbake på høsten og her kommer noen glimt fra premieren i Sverige høsten -21.
For noen av oss kommer julaften den 25 august. Spenningen denne premiærdagen er som når en har kikket på gavene under juletreet og endelig kan starte med å rive av papiret. 25 august kan vi starte jakta i Sverige, i år som så mange år tidligere. Spenningen er stor, rapportene er mangelfull, men det er ikke så nøye. Det er alltids noe å finne. Varme dager og hunder som ikke har funnet formtoppen, gjør at det blir rolige dager. Hytta var bestilt, og nå var det langt inn så det var fast belysning når vi startet aggregatet. En fin oppgradering når en har duppedingser som må lades. Timingen med Thomas, som kom fra Nykøping var bra, for vi møttes ved butikken og handlet det vi trengte etter innfallsmetoden. Så var det pakke ut av bilene og spise samt gjøre klar sekken for morgendagen. Om kvelden fyrte vi på bålplassen så utover blankt vann, mimret litt om tidligere, planlegging for morgendagen og bare lot roen synke inn over oss.
Thomas trives mens vi rekapitulerer dagen og ser ut på blankt vann
Mobilen peip, men jeg tror vi alt var våken, selv om kl var bare 04. Denne dagen hvor bikkjene kan slippes og børsa ladet med skarpe skudd, er fylt med forventning og glede. Planene var lagt og vi var klar på hvor vi skulle starte. Det hadde vært en varm og tørr sommer, så det ble myrområdene som hadde første prioritet. Men det var lite å finne på første morrasøkta, så da ble det “ravinen” neste. Her har vi ofte hatt tiur på vingene og medfølgende frustrerte bom. Gyda markerte beitefot ganske raskt etter at vi hadde forlat bilen, men det resulterte ikke i noe. Lenger opp når terrenget ble kupert og mer undervegetasjon begynt ting å skje. Stand på 170 m, vi gikk så stille og fort vi klarte. Ser Gyda står mot en bakkekant, så jeg prøvde å komme meg over på venstre siden og litt rundt mens Thomas gikk på høyre siden. Men, vi rakk bare å oppfatte en mørk fugl som forsvant over toppen. Sånn opplevde vi flere ganger denne økta, sky fugl som vi knapt så snurten av. Vi var nok litt skuffet når vi gikk til hytta.
Han ser litt oppgitt ut her…..eller legger han nye paner tro?
Ettermiddagsøkta ble lagt til et område med myrholmer, mye blåbærlyng og skogholt med gammelskog. Her fikk Gyda slippe til. Hun har tendens til å gå med lav nese og finner fugl hvis det er i terrenget. Hun er ingen “tiur-killer”, litt forsiktig og litt nøye på beitefot, har en tendens til at tiuren kan velge fluktrute og slippe unna. Hun jobber ettermiddagen, men det blir dårlig med fugl. Trøsten blir utsiktene til en god middag, etter en rolig stund ved bålplassen og noe godt og drikke. Heldigvis lever vi ikke av det, men for det. Thomas står for råvarene til middagene og det er viltkjøtt av ypperste klasse. I år blir det forskjellige deler av dådyr. Men første blir det foring av hunder og skifte til tørre klær. Thomas sørger for litt skjønnhetssøvn, det er han god til.
Neste dag har vi en plan om å forpostere på en snauflate, mens den andre går mot området med hund. Dette har vi hatt suksess med før, Skjøt en overflygende tiur i fjor, Kom akkurat der den skulle og treningen på sportingbanen ga resultat. Thommas skulle gå med pointeren Schira. Jeg fant en liten haug med litt bjørkekjerr som ga litt beskyttelse, og ventet. Jeg hadde ikke stått lenge før et skudd smalt. Deretter et par minutter før et nytt skudd. Alltid litt oppløftende når det smeller i skogen. Minuttene gikk….så kommer en tiur ut skogen, men den fulgt skogkanten, deretter to røyer. De fulgte og skogkanten. Så ser jeg ei røy kommer ut av skogen med retning mot meg, men på høyre siden. Så slår den inn i en furu 25 m fra meg. Det blir et enkelt skudd og røya går rett i bakken. Thomas kommer smilende ut fra skogen og vi møtes under furua. Opp av sekken kommer to orrfuglkyllinger. Schira stod på kullet som lettet før hankom frem, men en slo inn i tre så han kunne felle den med et enkelt skudd. Under utredningen lettet nok en som også slo inn i ei gran. Skudd nr to ga orrfuglkylling nr to. Mens vi står og prater rundt situasjonen går Schira rundt oss, plutselig faller hun om og har noen kramper for så å ligge rolig. Hun døde der og da!!!!!! Vi ble satt utt selvfølgelig. Hun var bare 7 år. Stemningen snudde fra stor glede til sorg. Plutselig var ikke jaktsituasjonene viktige lenger. Det var veldig spesielt å bære en død hund til bilen. Tilbake på hytta tok vi en pause og debrief. Vi fant ut at når hun først skulle dø, var det på en måte greit at hun gjorde det der i lag med oss, så vi ikke trengte å lete etter henne i skogen, og med uvissheten om hva som hadde skjedd.
Vorsteh (han heter egnetlig Havheims Første Vorsteh) skulle i ilden på ettermiddagen. Vi fikk fort opp beitefot etter å ha gått fra bilen. Sikkert en fugl som hadde vært på veien og gruset. Beitefoten gikk parallellt med veien et stykke. Vorsteh slå rundt og tok stand. Det var så nært veien at hvis Thomas gikk litt tilbake å posterte på veien, ville det kanskje gi beste skuddsjansen. Jeg ventet noen minutter å gå reisningsorde til Vorsteh. Han gikk villig på og jeg hørte det gikk ut fugl. og ganske riktig, det smalt fra Thomas. Når vi kom frem smilte han fra øre til øre. Litt var vel for at planen lyktes og han hadde skutt en tiur, men det var også den minste tiuren han noen gang hadd skutt. En bitteliten tiur som hadde fått det tøft utover vinteren. Hvor resten av kullet var, vet vi ikke. Senere i økta snublet Vorsteh i en rot og ble halt, så da hadde vi bare en hund igjen. Det var ikke planen for å si det sånn. Det er min sønn som eier Vorsther, og han måtte være fit for fight 10 sept, så han ble permitert.
Lykkelig jeger med verdens minste tiur!!
En morgen undersøkte vi en liten krok av terrenget hvor vi har hatt noen artige opplevelser tidligere. Og det ble det nå og. Etter noen fuglesituasjoner kom vi til en granplantering, med innslag av større bjørker, små åpne områder og myrkant. Vi ser fort på Gyda at her er det fugl i området. Hun markerer flere plasser, utreder og nystand. Sånn fortsetter det og vi hører det går fugl i tetta, men ingen skuddsjanser. Når det er over setter vi oss ned og tar en liten pause. Gyda ligger en liten stund, men så reiser hun seg og forsvinner inn en skogklynge med større trær. GPS er på. Så varsler den. Vi er vel egentlig ikke overbevist. Hun løser ut og vi hører hun fester ny stand. Jg sier at vi må følge på, men Thomas er skeptisk, så han blir sittende mens jeg griper hagla og går etter. Etter ca 100 m nærmer jeg meg og ser Gyda står i skogkanten mot myra. Ber hun reise og jeg hører det letter fugl og venter for å se om den komme i min retning. Og det gjør den definitivt! Plutselig ser jeg ei orrhøne komme mot meg, rett mot meg. Det går fort. Hun passerer på ca 30 cm!!!!! Hun er så nært at jeg kan se blikket hennes kikke på meg i det hun flyr forbi. Fjærene kan jeg se helt tydelig. Var utrolig fasinerende! Vips! Så var hun forbi og jeg snur meg rundt å drar i vei et skudd, men det gikk bak. Moralen er “allways trust the dog”. En huskeregel jeg lærte ganske tidlig når jeg startet med fuglehund på -80 tallet. Det har gitt meg mange situasjoner og fugl i sekken.
Vi var kommet til siste dagen og jaktet i et terreng som nok er et mer typisk sept-okt terreng, men som viste seg å holde litt fugl. Gyda var nå merkbart sliten, men jaktet og jaktet. Ikke den samme farten som første dagen, men en fart som eldre hunder får når de jakter mange dager og posjonerer kreftene. Må først fortelle at jeg har en klokke som er koblet mot gps/hundepeilen. Denne er ikke helt 100% pålitelig alltid. Ulempen med sånne elektroniske gadget er at det fort kan bli for avansert. I allefall markerte hundepeilen stand 170 m unna. Vi går parallelt mot der Gyda står. Vi nærmer oss når to røyer letter utenfor skuddhold, så en tiur. Gyda står. Men vi vet ikke helt, følger med på terrenget foran oss pga fuglene som letter, og ser ikke at vi passerer Gyda, før det eksploderer i vangeslag, skrått bak oss. Klokka hadde låst seg på vei opp til standen og gps var i lomma på sekken, så vi kunne ha frie hender. Det viste seg at Gyda hadde stått skult inntil en skjørtgran ved myrkanten. Her hadde hun for en gangs skyld spikret en tiur. Denne gikk vi glipp av. Det var noen gloser som kom da. Siste dagen siste pkta, for en avslutning det hadde vært! Voksen tiur i spikerstand. Men en fisker får ikke alt en kjenner og en jeger får ikke alt en ser. Men neste år!!!!
