Jeg skyter ikke fler dådyr på høsten enn at jeg husker de aller fleste. Noen jakter setter seg mer fast i minnet enn andre. Dette er historien om de Tre Musketerer, som jeg kaller dem.

Jeg kom til Tystberga traktene, hvor jeg bor på høsten og jakter i områdene rundt, i slutten av sept. Da er bare hunndyr og kalver tillatt å jakte på. Jeg er gjestejeger, men begynner å bli kjent på jaktområdet, så jeg visste hvor jeg ønsket å jakte. Det er en ganske stor hogstflate i kanten av terrenget. På en liten høyde kunne jeg ligge i skjul bak noen tørre stammer, nede i en grop, så jeg var godt skjult og med god utsikt mot skogen hvor de brukte å komme ned. Men selv om vilttettheten er høy skal det klaffe og. Det gikk mange kvelder og morgner uten at det ble noen skuddsjanse. Men under mine timer på posten min så jeg tre spissbukker, dvs 1 1/2 åringer som frekventerte plassen. En var veldig lys og gikk i lag med en mørker. Den tredje holdt lenger avstand fra de andre, men de kom i samme tidsrom. Derfor kalte jeg de Tre Musketerer.

Det varte og rakk før jeg så dem igjen. Men 14 oktober kom den ene frem bare 20 min før jakta måtte avbrytes. Man kan starte en time før soloppgang og må avsluttes en time etter solnedgang. Sakte beita den seg skrått ned mot meg. Anlegget var utprøvd mange ganger, så det var bare å følge den med trådkorset til det var en åpning. En skarp plystrelyd, den stoppet og jeg kunne la skuddet gå. Den tverrvendt og sprang opp mot skogen og ble borte bak en liten bakkekant. Jeg kunne ikke se at den var kommet forbi “blindsonen” og jeg hadde et godt avtrekk, så jeg gikk opp.

Det er litt vanskelig å si akkurat hvor den la seg, så jeg begynte på skuddplassen og gikk i den retningen den sprang. På flata bak bakkekanten vokste det høyt tett starr pga litt fuktig mark. Jeg gikk frem og tilbake i området jeg mente den skulle ligge. Men fant den ikke. En ubehagelig følelse, selv om man var sikker på treff. Avstanden var ca 100 m, så noe krevende skudd var det ikke. Jo, der lå den, mitt i det høye tette gresset.

Det var noen hundre meter å dra den, så jeg tok ut vom og tarmer. Gjorde snittet så lite som mulig for å forhindre at snittflatene ble tilgriset. Du verden den blir tung etterhvert. Jeg måtte hive av meg litt klær og stæsj. For det var nå blitt mørk og selv i lyset av lommelykta, ble det kronglete med hogstavfall, dype kjørespor og små lumske vanndammer. Men det var en god følelse når den ble hengt opp i slakteriet og man fikk tatt ut resten av innmaten i kontrollerte omgivelser.

Det gikk noen dager med skjitvær, annen jakt og slakteriarbeid før jeg kunne dra ut igjen. Jeg hadde sett meg ut et jakttårn som sto på en stor hogstflate. Dette lå bare noen hundre meter unna der den første ble skutt og i det området de kom fra. Det var opp før fanden fikk sko på beina, så man kunne komme på plass mens det var mørkt.

Fra tårnet hadde jeg god utsikt flere hundre meter i hver retning, men jeg hadde mest tro på området fra vest. Her var det slak helning med skog og jeg visste det ofte var dyr i det området. Det lysnet sakte og detaljene kom frem. Tiden gikk med til å saumfare området med kikkert. Fagen til dådyr varierer og de mørke variantene går helt i et med de brune sjateringene på hogsflata og den høye rødsvingelen som nå var brun. Smågraner og stein gjør at de plutselig blir borte. Men, den ene av de Tre Musketerer var veldig lys i pelsen, og det ble deres bane.

Plutselig fikk jeg se den lyse i skogkanten, og i kikkerten kunne jeg se kompisen like ved siden av. De hadde all verdens tid, og det hadde jeg og når jeg så de beitet mot meg. De var kommet ca 50 m ut på hogsflaten, så begynte de å dreie av. Holdet var drøyt 100 meter, så det var innenfor. Den lyse gikk rolig og jeg så meg ut et område som var åpent og fant ut at der skulle jeg ta den. Så var det bare å vente på at den skulle stille seg med bredsiden til. Puste sakte ut, klemme inn avtrekkeren og skuddet går. Den faller rett ned i skuddet.

Jeg flytter blikket mot den andre, som springer noen usikre skritt før den stanser. Det er nok. Puster ut, klemmer inn avtrekkeren og skuddet går, men nå springer den mot skogen og jeg mister den av syne.

Må innrømme at litt økning i pulsen ble det. Jeg går frem til skuddplassen der den hvite ligger. Skuddet var en ørliten tanke for høyt og det var nok derfor den falt rett ned i skuddet. Så gikk jeg for å lete etter den andre. Men faen var det ikke her??? Finner den ikke og jeg var nok litt stresset og urutinert til å vite eksakt hvor den sprang. Går tilbake og finner skuddplassen. På en sten finner jeg lyst blod og lungefragmenter. Helt klart dødelig treff, så jeg håndsporer. Dvs leter etter blod så jeg kan følge flukt retningen. Joda, den ligger bare 30 m fra skuddplassen, men i en litt annen retning. Puhhh.

Da gjenstår det å ringe Thomas så jeg får hjelp til å dra de frem. Det ble to Jägermeister denne kvelden

10 juni fikk jeg mitt første barnebarn, og det var tidlig avklart av foreldrene at rypejakta skulle fortsette som før. Men at vi gjorde det på Oliver sine premisser. Så da var vi samlet på hytta, samme gjeng som året før. I tillegg til Oliver var båtparken økt med en båt, så vi stod litt friere og at ikke båten ble overbelastet. Rypejaktstarten kommer ofte med fint vær, noe som er en fordel når vi skal ha med en på 3 mnd. Marita bar Oliver og vi ble enig om å ta pauser når Oliver krevde det, og det er ingen ulempe. Både vi å bikkjene fikk hvile også. Første dagen opprant med sol og liten bris. Det ble transport opp til snaufjellet og hundene ble ikke slept før vi kom opp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Spenningen var stor, som den pleier å være, og spesielt iår. Roar hadde vært ute for å sondere terrenget en uke før jaktstart. Det var lite oppløftende. De hadde knapt sett fugl. Men vi hadde ikke gått langt før første situasjonen dukket opp. og i løpet av dagen ble det flere. Store kyllinger og store kull over skoggrensen. Det ble flere situasjoner og hundene behandlet situasjonene på en varierende måte. Lunsjen ble tatt i område med skog og le. Bål ble fyrt og utstyr til Oliver ble pakket frem. Roar blandet blandet melk og bleieskifte ble gjort i le av jerven duken. Oliver var som vanlig, blid og fornøyd. Når mat til Oliver og oss var unnagjort, ble Oliver satt i bæremeisen og vi startet på nytt. Oliver sovnet fort og det gjorde han til vi kom i båten på retur.

Erfaringen fra første dag var positiv. Det gikk helt greit å ta med en på 3 mnd på rypejakt så lenge forholdene ble lagt til rette.

Gyda med to orrfuglkyllinger og ei rype

Jula er over, sneen laver ned, sola har ikke vist seg ennå. Toppjakta ble avlyst pga covid og vaksinestress med å kjøre transit gjennom Finland, men nye bestemmelser kommer hele tiden, så helt avskrevet er det ikke.Da er det fint å tenke tilbake på høsten og her kommer noen glimt fra premieren i Sverige høsten -21.

For noen av oss kommer julaften den 25 august. Spenningen denne premiærdagen er som når en har kikket på gavene under juletreet og endelig kan starte med å rive av papiret. 25 august kan vi starte jakta i Sverige, i år som så mange år tidligere. Spenningen er stor, rapportene er mangelfull, men det er ikke så nøye. Det er alltids noe å finne. Varme dager og hunder som ikke har funnet formtoppen, gjør at det blir rolige dager. Hytta var bestilt, og nå var det langt inn så det var fast belysning når vi startet aggregatet. En fin oppgradering når en har duppedingser som må lades. Timingen med Thomas, som kom fra Nykøping var bra, for vi møttes ved butikken og handlet det vi trengte etter innfallsmetoden. Så var det pakke ut av bilene og spise samt gjøre klar sekken for morgendagen. Om kvelden fyrte vi på bålplassen så utover blankt vann, mimret litt om tidligere, planlegging for morgendagen og bare lot roen synke inn over oss.

Thomas trives mens vi rekapitulerer dagen og ser ut på blankt vann

Mobilen peip, men jeg tror vi alt var våken, selv om kl var bare 04. Denne dagen hvor bikkjene kan slippes og børsa ladet med skarpe skudd, er fylt med forventning og glede. Planene var lagt og vi var klar på hvor vi skulle starte. Det hadde vært en varm og tørr sommer, så det ble myrområdene som hadde første prioritet. Men det var lite å finne på første morrasøkta, så da ble det “ravinen” neste. Her har vi ofte hatt tiur på vingene og medfølgende frustrerte bom. Gyda markerte beitefot ganske raskt etter at vi hadde forlat bilen, men det resulterte ikke i noe. Lenger opp når terrenget ble kupert og mer undervegetasjon begynt ting å skje. Stand på 170 m, vi gikk så stille og fort vi klarte. Ser Gyda står mot en bakkekant, så jeg prøvde å komme meg over på venstre siden og litt rundt mens Thomas gikk på høyre siden. Men, vi rakk bare å oppfatte en mørk fugl som forsvant over toppen. Sånn opplevde vi flere ganger denne økta, sky fugl som vi knapt så snurten av. Vi var nok litt skuffet når vi gikk til hytta.

Han ser litt oppgitt ut her…..eller legger han nye paner tro?

Ettermiddagsøkta ble lagt til et område med myrholmer, mye blåbærlyng og skogholt med gammelskog. Her fikk Gyda slippe til. Hun har tendens til å gå med lav nese og finner fugl hvis det er i terrenget. Hun er ingen “tiur-killer”, litt forsiktig og litt nøye på beitefot, har en tendens til at tiuren kan velge fluktrute og slippe unna. Hun jobber ettermiddagen, men det blir dårlig med fugl. Trøsten blir utsiktene til en god middag, etter en rolig stund ved bålplassen og noe godt og drikke. Heldigvis lever vi ikke av det, men for det. Thomas står for råvarene til middagene og det er viltkjøtt av ypperste klasse. I år blir det forskjellige deler av dådyr. Men første blir det foring av hunder og skifte til tørre klær. Thomas sørger for litt skjønnhetssøvn, det er han god til.

E

Neste dag har vi en plan om å forpostere på en snauflate, mens den andre går mot området med hund. Dette har vi hatt suksess med før, Skjøt en overflygende tiur i fjor, Kom akkurat der den skulle og treningen på sportingbanen ga resultat. Thommas skulle gå med pointeren Schira. Jeg fant en liten haug med litt bjørkekjerr som ga litt beskyttelse, og ventet. Jeg hadde ikke stått lenge før et skudd smalt. Deretter et par minutter før et nytt skudd. Alltid litt oppløftende når det smeller i skogen. Minuttene gikk….så kommer en tiur ut skogen, men den fulgt skogkanten, deretter to røyer. De fulgte og skogkanten. Så ser jeg ei røy kommer ut av skogen med retning mot meg, men på høyre siden. Så slår den inn i en furu 25 m fra meg. Det blir et enkelt skudd og røya går rett i bakken. Thomas kommer smilende ut fra skogen og vi møtes under furua. Opp av sekken kommer to orrfuglkyllinger. Schira stod på kullet som lettet før hankom frem, men en slo inn i tre så han kunne felle den med et enkelt skudd. Under utredningen lettet nok en som også slo inn i ei gran. Skudd nr to ga orrfuglkylling nr to. Mens vi står og prater rundt situasjonen går Schira rundt oss, plutselig faller hun om og har noen kramper for så å ligge rolig. Hun døde der og da!!!!!! Vi ble satt utt selvfølgelig. Hun var bare 7 år. Stemningen snudde fra stor glede til sorg. Plutselig var ikke jaktsituasjonene viktige lenger. Det var veldig spesielt å bære en død hund til bilen. Tilbake på hytta tok vi en pause og debrief. Vi fant ut at når hun først skulle dø, var det på en måte greit at hun gjorde det der i lag med oss, så vi ikke trengte å lete etter henne i skogen, og med uvissheten om hva som hadde skjedd.

Vorsteh (han heter egnetlig Havheims Første Vorsteh) skulle i ilden på ettermiddagen. Vi fikk fort opp beitefot etter å ha gått fra bilen. Sikkert en fugl som hadde vært på veien og gruset. Beitefoten gikk parallellt med veien et stykke. Vorsteh slå rundt og tok stand. Det var så nært veien at hvis Thomas gikk litt tilbake å posterte på veien, ville det kanskje gi beste skuddsjansen. Jeg ventet noen minutter å gå reisningsorde til Vorsteh. Han gikk villig på og jeg hørte det gikk ut fugl. og ganske riktig, det smalt fra Thomas. Når vi kom frem smilte han fra øre til øre. Litt var vel for at planen lyktes og han hadde skutt en tiur, men det var også den minste tiuren han noen gang hadd skutt. En bitteliten tiur som hadde fått det tøft utover vinteren. Hvor resten av kullet var, vet vi ikke. Senere i økta snublet Vorsteh i en rot og ble halt, så da hadde vi bare en hund igjen. Det var ikke planen for å si det sånn. Det er min sønn som eier Vorsther, og han måtte være fit for fight 10 sept, så han ble permitert.

Lykkelig jeger med verdens minste tiur!!

En morgen undersøkte vi en liten krok av terrenget hvor vi har hatt noen artige opplevelser tidligere. Og det ble det nå og. Etter noen fuglesituasjoner kom vi til en granplantering, med innslag av større bjørker, små åpne områder og myrkant. Vi ser fort på Gyda at her er det fugl i området. Hun markerer flere plasser, utreder og nystand. Sånn fortsetter det og vi hører det går fugl i tetta, men ingen skuddsjanser. Når det er over setter vi oss ned og tar en liten pause. Gyda ligger en liten stund, men så reiser hun seg og forsvinner inn en skogklynge med større trær. GPS er på. Så varsler den. Vi er vel egentlig ikke overbevist. Hun løser ut og vi hører hun fester ny stand. Jg sier at vi må følge på, men Thomas er skeptisk, så han blir sittende mens jeg griper hagla og går etter. Etter ca 100 m nærmer jeg meg og ser Gyda står i skogkanten mot myra. Ber hun reise og jeg hører det letter fugl og venter for å se om den komme i min retning. Og det gjør den definitivt! Plutselig ser jeg ei orrhøne komme mot meg, rett mot meg. Det går fort. Hun passerer på ca 30 cm!!!!! Hun er så nært at jeg kan se blikket hennes kikke på meg i det hun flyr forbi. Fjærene kan jeg se helt tydelig. Var utrolig fasinerende! Vips! Så var hun forbi og jeg snur meg rundt å drar i vei et skudd, men det gikk bak. Moralen er “allways trust the dog”. En huskeregel jeg lærte ganske tidlig når jeg startet med fuglehund på -80 tallet. Det har gitt meg mange situasjoner og fugl i sekken.

Vi var kommet til siste dagen og jaktet i et terreng som nok er et mer typisk sept-okt terreng, men som viste seg å holde litt fugl. Gyda var nå merkbart sliten, men jaktet og jaktet. Ikke den samme farten som første dagen, men en fart som eldre hunder får når de jakter mange dager og posjonerer kreftene. Må først fortelle at jeg har en klokke som er koblet mot gps/hundepeilen. Denne er ikke helt 100% pålitelig alltid. Ulempen med sånne elektroniske gadget er at det fort kan bli for avansert. I allefall markerte hundepeilen stand 170 m unna. Vi går parallelt mot der Gyda står. Vi nærmer oss når to røyer letter utenfor skuddhold, så en tiur. Gyda står. Men vi vet ikke helt, følger med på terrenget foran oss pga fuglene som letter, og ser ikke at vi passerer Gyda, før det eksploderer i vangeslag, skrått bak oss. Klokka hadde låst seg på vei opp til standen og gps var i lomma på sekken, så vi kunne ha frie hender. Det viste seg at Gyda hadde stått skult inntil en skjørtgran ved  myrkanten. Her hadde hun for en gangs skyld spikret en tiur. Denne gikk vi glipp av. Det var noen gloser som kom da. Siste dagen siste pkta, for en avslutning det hadde vært! Voksen tiur i spikerstand. Men en fisker får ikke alt en kjenner og en jeger får ikke alt en ser. Men neste år!!!!

Høsten er en viktig sesong for meg, blant annet har jeg muligheten gjennom gode venner hos “søta bror” å få være med på jakt på arter som som vi ikke har i Norge. I denne bloggen får dere bli med på rapphønsjakt i de fruktbare jordbruksområdene rundt Mälaren hos Jan-Erik Bodell .

Det er jakt med støtende hund og apportører som er med for å trene hundene til konkurranse. Pga effektivisering i landbruket med å utnytte så mye areal som mulig har en del av de naturlige biotopene til rapphønsen blitt bort, så som grøftekanter, mangeårige planter, slåptornkjerr, store kantsoner og åkertubb. Det blir derfor kultivert litt og supplert de få ville rapphøns, med fugl som er oppdrettet og satt ut i god tid før jakt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rapphønsen er en sosial fugl som opptrer i kull og kommuniserer med sang som er veldig markant og lett å høre. Terrenget er flatt jordbrukslandskap med skogsholmer som er bevokst med gran og bjørk, omkranset av slåptornkratt og hasselbusker. Et ugjestmildt område for folk, men spanielene som skulle støte (drive) av området gikk på med krum hals og full av iver.

Totalt var vi ca 15 stykker, hvorav 5 var skyttere. Ekstra artig var at 4 var fra Viltmästerkusen 91- 92- gikk som skyttere og det var ikke fritt for at en bom ble kommentert høyt og noen spydige kommentarer kom. Spesielt fikk en gjennomgå, nevner ikke navn her, men det var ikke meg!!!

I år var det ikke pløyd, så støvlene ble ikke som store leirklumper, og det gjorde det mer trivelig å gå. sola stekte og til å være den 22 sept og med bare to dagers akklimatisering fra Finnmark, stakk det godt i huden. Vi tok for oss skogsdunge for skogsdunge og det var jamnt bra med fugl. De kommer ganske fort og når de er i flokk skjener de litt hit og dit, så det ble noen spennende situasjoner.

                                                                               Her sitter fra v: Glenn Maklòven, Jan-Erik Bodell, Thomas Magnusson og

                                                                                Felix Eriksson.  De tre første gikk jeg  Viltmästerkursen med

Spanielene er såkalt støtende hunder og jobber “under hagla” dvs de skal søke så nærme at fuglen støkkes innom skuddhold. Når fuglen letter skal de forholde seg i ro. De var meget disiplinerte, selv om de nok ble litt preget av situasjonen og dro litt etter fuglen en gang i blant.

Så når fuglen datt, ble det apportert. Her var det labradorer, svarte og de hadde god grunndressur. Siden dette var trening for dem fikk de selvfølgelig apportere fugl som var skadet med en gang. Ellers gikk det litt på rundgang så alle fikk tilnærmet mengde apporter. De litt mindre erfarne fikk enklere fugl å apportere.

Dette var veldig interessant å følge med på, for jeg tenkte på hvordan fuglehunder jobber under apporten. Fuglehundene får enten en skuddplass eller en retning de skal søka av terrenget etter. Men her ble hundene dirigert nesten helt frem til fuglen. De ble brukt fløyte, hender, plater og rop, på svensk og engelsk(??). Det er klart disse hundene har gjennomgått en god grunnleggende dressur, men de var så redd for å gjøre feil at de var veldig konsentrert på fører og virket lite selvstendige. Men det må kanskje være slik når de skal apportere i lag med mange. Da er det vel ikke så greit at det flyr bikkjer frem og tilbake.

Men en trivelig gjeng svensker, og ei norsk, som delte erfaringer og kunnskap. Det var litt skuffelse å spore at Covid-19 hadde redusert muligheten til å dra over landegrensa for å stille på prøver. En bonus var at vi fikk med oss de felte fuglene hjem. Det kommer vi tilbake til i en senere blogg.

Hundenesa sitrer, JA!! Kommando og frislipp…krøkebær og skepsis ligger som en sky, i det hundepensjonat griper tak og får hundekroppen til å akselerere som en formel 1.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har vært stille på bloggen Jegermat, i påvente av jakta. Meningen var å fortelle fra skogsfugel premieren 25 aug men coronaen forpurret de planene. Så nå blir det ikke Sverige før om en uke, og da lang ferie.

Men tilbake til høstens store dag, 10 sept! For mange starter og slutter året denne dagen. For egen del er det mange år siden jeg jaktet i Finnmark denne dagen.

Har gledet meg lenge til denne langhelga på hytta til svigerdatter og Roar. Med oss fikk vi Jakob, en stødig kar sørfra som jobber i Alta. Lovte å nevne han var singel!!!

Utsiktene til årets jakt var ikke spesielt lystige!!! Sein vår, krakk i småviltbestanden og jamt bra med predator etter årets katastrofe vinter for reindrifta, har alle tært på produksjonen. Det erfarte vi og!!

Dagen går, hund byttes, skerris, myr og sandmorener legges bak oss. Vi har en engelsk setter, og tre strihåret vorsteh. Hvorav en lovende unghund på 3 år, lovende i den formening at vi har sett antydning til stand. Hun er god til å sekundere. Men som en gammel fuglehund man sa:” Jeg vil ikke ha en som sekunderer, men en som sekunderes”. Men her må jeg ta til takke med det lille som er av håp. Og som hun piper!!! Men, slipp henne fra koblet, dæven da er hun en skikkelig viddeknuser!!!.

Et og annet smell høres, og enkelte situasjoner oppstår hos oss og. Første dagen er Ryen konge på fjellet!!! Ikke mye terreng som ligger som hvite flekker på kartet.

Utover dagen har vi felt noen pipkyllinger. Disse som er fra omleggingskullet er små og vil ikke overleve. Kjennetgnes med at av vingefjærene  er brun. Ren barmhjertighet å legge disse i sekken. Men jeg har en plan!

Vi finner en flott lunsjplass rett ved et oppkomme og tilgang på ved. Etter at kaffekjelen er satt over og Roar har skjært ut brystfilene og saltet og peppret, stikker vi dem på pinner å ser hvordan de blir stekt. Noe kontemplisk med det!!. Tenke på at for noen minutter siden gikk de å nappet blåbærskudd, blåbær og annet godt (for dem).

Når de er sånn passe stekt, nytes de og man kjenner den rene smaken av rype. Sola varmer, man blir døsig, hundene har krøllet seg sammen og tiden bare flyter av gårde…

Trapeist øl som er gått over datoen er null problem…

…og litt folkeopplysning om øl

Når man har levd en stund, er det alltid noen personer som utmerker seg og en får en spesiell tilknytning til. Som tilflyttet søring på slutten av 80 tallet med en jobb som gjorde at man ikke var en ønsket gjest i huset hos mange, er det de som så mennesket og ikke jobben som man ble knyttet til. Og vennskap er under stadig utvikling. Jaja, dette ble mye utenom prat, men en viktig nerve i det hele.

Rino er en bereist mann, og under en reise på kontinentet kom han over noen flasker øl brygget av munker, trapeist øl. Han skjønte jo fort at dette var noen perler, i allefall hvis man liker øl litt, og for oss som er ordentelig glad i øl, noen skatter. Når han viste meg dem og sa med litt andektighet i stemmen at disse skal vi drikke i lag. Selvfølgelig kastet jeg all falsk beskjedenhet over skuldra og la til: over et godt måltid.

Det varte og rakk, for det er alltid noe annet som skjer en.  Med skrekk oppdaget Rino at ølet var godt over holdbarhetsdatoen, men jeg beroliget han med at det var neppe noe problem med det tidsaspektet. Noen måneder er vel ikke så farlig.

Dato ble bestemt og Nils Roger ble informert og det skulle gå greit for han og. Jeg tenkte så smått på hva vi skulle spise til. Må være såpass ærlig å si at hva som passer til ølet aner jeg ikke. Men vi gikk for det jeg syntes er godt. Da ble det kjøtt, og to varianter, eller tre egentlig. Dådyr entrecote og mørbrand, samt stokkandbryst. Og så har jeg oppdaget ovnsbakt søtpotet!! Det kan en nesten spise som et eget måltid.  Salat måtte vi ha, og der er og min fantasi begrenset, men siden vi går for det, førsøkte jeg en tomat/mango salat.

Ølet!!! Det var to små flasker med et trapeist øl som jeg ikke vet navnet på, men det ble kåret til verdens beste trapeist øl og står i 10,5 prosent. Det er brygget på et kloster som heter Sint-Sixtusabdij i Westvleteren. Denne har nok betegnelse quadrupel, og kjennetegnes på at det er et mørkt øl, med mye malt og en litt fruktig smak, og alkohol prosent på ca 10. Dette er øl som selges i små kvanta. Rino var heldig som fikk tak i to….men billig var de visstnok ikke.

Så var det to typer fra Westrmalle, en dubbel og en triple, produsert i klostret  Onze-Lieve-Vrouw van het Heilig, som også ligger i Fladern.

Hvorfor brygget de øl på et kloster?? Øl var en viktig kilde for væskeinntak. Arbeidere fikk utvannet tynt øl og dess høyere i samfunnsklassen, dess sterkere var ølet. Kanskje det var pga vannkvaliteten?? I klostrene var ølet viktig som drikke, men da tynt.

For at ølet skal kunne betegnes som trapeist øl følgende krav være til stede

• Ølet må være brygget innenfor murene til et trappistkloster, enten av munkene eller under deres oppsyn.
• Bryggeriet og bryggeprosessen må være avhengig av munkene og ikke omvendt.
• Det økonomiske målet til bryggeriet er ikke å tjene penger. Inntektene skal dekke utgiftene til munkene, drift og vedlikehold av klosteret og utstyr. Overskudd doneres til veldedige formål.
• Trappistbryggeriet blir overvåket for å sikre kvaliteten til ølet.

Eller sagt på en annen måte:

Og kravene er:

I tillegg til at trappistøl ikke kan kalles trappistøl så sant det ikke er brygget på innsiden av murene i et trappistkloster, så er det også spesifikke krav til hva som kjennetegner et vaskeekte trappistøl. Hvilket er: 

• Komplekst: Rikt, komplekst og fyldig på smak.
• Overgjæret: Gjæret på relativt høy temperatur, 15 – 20 grader (dette gir mer fruktig øl enn undergjæret pils).
• Maltrikt: Det inneholder store mengder malt av korn og hvete.
• Sterkt: Alkoholinnhold på mellom 6 til rundt 11 prosent.
• Rent: Upasteurisert og uten tilsetningsstoffer.
• Flaskemodnet: De modnes på gjærrestene i flasken.
• Sukret: Det tilsettes sukker til vørteren – ikke for å søte ølet, men for å hjelpe gjæringsprosessen og bidra til konsistens/skum og aroma.

Foreningen er en juridisk entitet, og logoen gir forbrukeren informasjon og garantier om produktet.

Det er for tiden 9 bryggerier som oppfyller kravene satt av Den Internasjonale Trappistforeningen for å kunne merke ølet sitt “Ekte Trappist-produkt”

For å ikke tråkke feil siterer vi Trond Erling Pettersen, varefaglig rådgiver i Vinmonopolet: 

«Begreper som Enkel, Dubbel og Tripel (ett bryggeri lager også en Quadrupel), samt ”6”, ”8”, ”10” og så videre, har ingen fast sammenheng med mengden malt og/eller alkohol, men er først og fremst historiske betegnelser uten sikkert opphav. Likevel indikerer de, grovt forenklet, ulike nivåer av maltmengde, fylde, alkohol og smaksrikdom.»

Sånn, nå håper jeg det har vært litt opplysende og at dere som meg har lært litt mer om hva trapeist øl er. Så, ser du en trapeist øl, så løp og kjøp. Nyt den i ensomhet over lang tid og ikke del den med noen !

Maten var som sagt enkel. Startet med å dele søtpoteten på langs, oljet litt bakepapir og la de med flaten ned. Der fikk de stå til de ble helt mør. Tok de ut og lot de avkjøle.Så tok jeg ut innmaten av søtpoteten og hadde den i en bolle med noen ss rømme, to ts raspet fersk ingefær, tre fedd hvitløk, tre sp med stekt champignon i små biter med rødløk, salt og pepper og blandet alt i lag. Og jammen hadde Rino litt god hard italiensk ost som vi raspet over før dert fikk en ny runde i ovnen.

Kjøttet, krydret med salt og grovmalt pepper (det må det nemlig være) . Stekt så den var rare minus, pakket inn i aluminiums folie, og lagt under dyna for ettersteking/varmehvile.

Som sagt er ikke salat min sterkeste side, men jeg syntes det kunne være litt godt med mango, og coopen i Billefjord  hadde de spisemodne mango og søtpotet. Tommel opp for det!. Så da tok jeg ut mango kjøttet skar det i litt tynne skiver og la nederst på fatet, deretter tynne skiver av rødløk og tilslutt, i allefall nesten, skiver med tomat. Avsluttet med fetaost, for det er jo godt uansett.

Da var det å plukke frem kjøttet og skjære det i litt tykke skiver.

Så var det å finne frem jekken. Endelig.

Vi var bra andektig når det mørke ølet rant ned i glasset. Så var det opp til nesen, trekke inn lukta av malt og humle, forberede smakssansene på at nå kom det noe heftig. Første slurken sirklet rundt i munnen. Smaken fylte munnhulen, stadig nye smaker kom og de varte lenge. Jeg bestemte meg der og da  for å droppe tannpussen!

Det lød en lavt stønn fra samtlige! Dette var saker. Så ble den kåret til verdens beste trapeist øl da! Vi smattet oss gjennom det halv glasset før vi heiv oss over maten. Spørsmålet var hvilken øl vi skulle hive oss på nå. De spurte meg!!! Jeg sa som sant var at det viste jeg ikke men vi fulgte den logiske linjen, avtagende alkohol innhold. Så da ble det en tripel. Litt lysere og mer fruktig, og så smaksrikt!! Det ble bare et glass av den og. Men man drikker bare små slurker for det er så mye smak og høyt alkoholinnhold. Virket som det passet til maten så langt. Da var det klart for dubbel, som var et mørkere øl, med litt smak av kaffe og sjokolade (det det det står at det smaker av dem ihvertfall). Vi syntes det smakte godt bare !!

Det var et veldig trivelig måltid og med emner som strakte seg fra det unevnelige via sex, mannfolkplager, samtaler om menneskesinnets irreganger og det som gir det gode liv. Det er jammen kjekt å kunne nyte mat og drikke i lag med gode venner. På  nytt vil jeg fremheve jaktas siste stadie, det med å nyte godt viltkjøtt i lag med gode venner. Hadde ikke blitt det samme med sommerkoteletter. Så neste gang Nils har du ansvar for lokasjonen og ramma!! Laksefiske!

Mat fra hav, under jorda og på jorda

Det er fort gjort å bli litt euforisk når første vår-/sommervarmen (her i nord er det en kort og brå overgang mellom vår og sommer, kan feks komme på en tirsdag) viser tegn på å dukke opp. På langtidsvarslet var det snakk om at temp kunne komme over tosifret grader…pluss. Så da kunne grillen taes i bruk. Stakkars grillen ja !. Stått i saltdrefset om vinteren. Har prøvd å pakke den inn, men ofte har vestavinden og nordavinden og østavinden og landvinden slitt den i biter. Noen ganger har vi funnet den utenfor verandaplattingen, med det resultat at den måtte spjelkes litt. Men den funker!!

Noe av det artigste er å finne ut hva vi skal hive på grillen. Det måtte jo bli noe vilt fra fryseren, bare spørsmål om hva vi skulle gå for. Kval kom fort opp som et alternativ….og så hadde jeg en uoppgjort sak med en liten gnager fra Gotland. Sist prøvde jeg å langtidssteke den i leirgryte. Valgte å ikke lage noe blogg av det foreløpig, det ble katastrofe. Så den ville jeg revansjere. Men det ble kanskje ikke nok, så da havnet en ytrefile av dov og på lista. Konemor som er kløpper på salat og grønnsaker ville prøve søtpotetships, og det er jo godt. Salaten hadde hun tenkt å gjøre en sommervri på….grilla jordbær som en viktig del.

Kvalbiffen ble skjært i 3 cm tykke skiver mens den var halvfrossen, blir finnest da!. Og vi hadde fått servert kval med en marinade “Tromsø-rub”. Men vi hadde jo ikke alle ingrediensene, så vi gjorde en egen vri på den. En sånn ca oppskrift ble da som følger:

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

• 2 ss salt
• 2 ss brunt sukker
• 2 ss chilipulver
• 1 ss malt hvit pepper
• 2 ss tørket basilikum
• 1 ss timian
• 1 ss hvitløkspulver
• 1/2 løk kuttet i bittesmå biter

Rør alt sammen og vend skivene i smørja, legg det i en bolle og hell olje over, sånn ca 2 dl. Og der lå det i et døgn, kjølig.

Jeg hadde to kaniner, dvs rygg og lår av to. Her er det viktig å fjerne alt av hinner og sene for hvis ikke blir det seigt!! Kaninkjøttet er lyst og “bløtt”, så det må håndteres litt nennsomt. Planen var at det gikk en file og et lår på grillspiddet, så da ble det et til hver gjest. Her ble bare salt og pepper brukt som krydder. Kaninkjøttet har en mild viltsmak som jeg ville ta vare på.Jeg tar vekk hagl fra kjøttet, selv om det ikke blir like gøy, dvs færre “pling-skål”. Jeg har hatt det som tradisjon i alle år, at den som finner et hagl, ber om at det blir stille, slipper haglet ned på tallerkenkanten og utbringer en skål. Dette gjelder ikke under desserten.

Bein og avskjær ble lagt i kjele i lag med en gulerot i biter, tre fedd hvitløk, hjemmelaget soltørket tomat og mye tørket basilikum, 1 ss ihvertfall og vann så det dekket alt. Så fikk det koke under lokk ca 1 time og redusert til det var ca 2-3 dl. Jeg måler ikke sånt, så det blir på lykke og fromme. Når krafta er ferdig deler jeg fire tomater i fire, uten skall, halv løk, 6 skiver hjemmelget soltørka tomater som er lagt på olje, 2 ss tørket basilikum, litt brunt sukker og liten skvett søyasaus, og har alt oppi krafta. Dette for koke så lenge at tomaten er kokt i stykker. Så får de en runde med stavmikseren så den blir kremete. Lar den putre videre til den blir litt tykkere. Ble en veldig god saus, og det uten fløte!!! Den skal jeg nok lage flere ganger. jeg syntes den passet til alt kjøttet. Jeg tok video av sausen men den fikk jeg ikke lagt til, så dere for prøve å lage den å se hvordan den ser ut!

Dådyrfileen var av kalv og den fikk og bare salt og pepper som krydder.

Så var det søtpoteten, 2 stooore ble kappet i staver på ca 4 cm bredde. De skulle ligge i vann et døgn, og deretter spriket oppskriftene mye. Vi endte opp med å legge de utover stekeplate enkeltvis på bakepapir for å kjøre de en runde i gassovnen. Det viste seg at dette ikke var optimalt. Ingen overvarme og fuktighet fra propanen gjorde at den ble mer kokt, så vi avluttet det tidlig og bestemte oss om å kjøre de og på grillen, men i aluminiums bakker, Når de var nesten stekt ble de satt til sides på grillen på varmeplata.  Så stekte jeg kaninen som var på spidd, og i aluminiumsbakk. La dådyrfileen og på samtidig med kaninen, men den var så liten at jeg passet på å la den få lite varme og pakket den i al folie så den fikk ettersteke og hvile. Når alt var stekt la jeg på skivene av kvalkjøtt rett på grillene. Disse fikk knapt et min på grillen. Bedre for lite stekt enn for mye!!.

Konemor stod for salaten og jeg fikk klare direktiver for hvordan hun ville ha de. ” Det skal være sånne svarte striper på dem og lite stekt” var arbeidsorden. Gjorde en liten tabbe å la på for mange, så de minste ble litt bløte, men pytt, bra nok!!. Salatbladene var gitt av gjestene, som har drivhus, så de var kortreist og fersk. I tillegg to pakker med fetaost, sånn i lake og myk emballasje, en pakke skinkeskiver, litt roccola salat, jordebærene delt i to og litt balsamicosaus over.

Da var det bare å sette seg til bords!! Kaninen var veldig god, og den hadde en fin rund og mild viltsmak

Endelig…..men hvor er nå utstyret??

Flomstore elver, grønt løv og sne på bakken. Vårens kontraster er markerte her nord. Man skal ikke bevege seg mange høydemetre før sommer ved havet blir vinter på fjellet. I alle fall når isen er borte fra vannet og løvet er som museører, DA kan det gode liv starte for min del! Ta på fjellstøvler, snuble i skerris, glede seg over første myggen som surrer innafor solbrillene, høre gjøken gale og sette seg ned for å montere fiskestanga.

Fiskestanga ja!! Hvor er den?? Panisk leting, hyller, skap, bil, tenkelige eller utenkelig plasser…men nei, redningen kom i form av “tvyfiskerstanga” (står i anførselstegn for den brukes ikke til det formålet, bare så det er sagt), en liten Shimano teleskopstang. Liten men en veldig god stang til å putte i sekken. Og der var jammen slukboksen!!! Da var det bare å stappe i sekken, få bikkja i bilen og starte.

Tjaa…hva skal en prøve da?? Røye, da skal det være noe glorete, rosa og rødt pleier å være et sikker stikk. Det viktigste er å ha trua på den en setter på i enden av snøret, akkurat som laksefiske!

Kjenne lukta av litt myr, våt jord og nyutsprunget bjørk (som egentlig ikke lukter så mye, men det kjennes nesten sånn ut) er nok til å senke hvilepulsen betraktelig. Bikkja var ivrig etter å strekke på beina, men det er begrenset hva skuldra tålte så den fikk pent gå fot….den innfant seg med situasjonen ganske så kjapt, selv om hun stadig fant lukter som måtte sjekkes, noen grønne gresstrå som visstnok var uimotståelig, men vi fant ingen teft av rype.

Vel fremme la jeg Gyda ved en liten bjørk, lyng og sol funker vist for bikkjer og, for hun la seg ned og lå der mens jeg fisket rundt om.

For de som er litt interessert i fiske er det første kastet noe helt spesielt. Skal holde meg for god til å sammenligne det med en kroppslig sammøvelse med det motsatte kjønn, men deilig er det. Endelig har sesongen som jeg har lengtet etter i flere måneder. Dvs når jakta er slutt og snøen har har lagt seg, altså 7 mnd lengsel!!!

Det var vestlig vind men sol og varmt, så jeg hadde litt trua. Første varmeperioden etter at isen har gått pleier å være bra hvis en skal jakte på røya. Den blir fort litt lat og går ut på det dypeste og kjøligste i vannet. Et kast, to kast, tre kast, litt til høyre, litt til venstre, rett frem….sånn gikk det nok 20-30 kast før det ble litt motstand i stanga. Litt risting, men det gikk greit å sveive inn, før den plutselig ombestemte seg å satte utover så sluringen i snella kunne høres. Stanga vippet opp og ned etter som utrasene gikk i rykk og napp. Så var nok kreftene så og si borte. Litt paniske utras når den var et par meter fra vannkanten før den funne gripes i vannkanten. En flott røye på drøye halvkiloen, litt slank, men brei over ryggen. Måtte sette meg ned å nyte synet, kjenne hvordan skuldrene senket seg. En ro og lykkefølelse bredte seg i kroppen. Ja, dette er jeg skapt for. Glemt var frustrasjoner og ikke positive tanker…. Skulle hatt en til så jeg kunne overraske Konemor med fersk røye til middag. Kjører gladelig 16 mil for å kunne dele denne fisken med henne.

Hang røya på en kvist for fotografering og skape et bilde som var pent å se på, sola i bakgrunn, grønn skog rundt. Gikk litt bortover langs vannet og kastet og kastet, kastet og kastet, men mye av stresset var borte allerede, og der!!!! Risting i stanga og noen røkk, men ingen skikkelige utras. Etter en liten stund var nok en røye oppe av vannet og lå i lyngen. Mindre enn den første, men nå var det nok til en middag. Dvs hvis ikke det var nok, så fikk det bli litt mer potet evntuellt.

Så skjedde det ikke så mye mer enn at hodet fikk ro, og positive glade tanker vokste. Gyda lå i lyngen å myste mot sola og syntes dette var nok like godt som å ligge i sofaen.

Det var så tid for å sløye. Mitt første spørsmål til folk som forteller at de har fått fin fiske er om den var rød i kjøttet. Stor fisk som er hvit/gul i kjøttet, er for meg uinteressant objekt å fiske etter. Er den ikke rød, spisser jeg heller sei! Skal selvfølgelig ikke banne på at jeg treffer rett i en blindtest, men synet er en viktig del av måltidet og maten. Har du bind for øynene skal du bare se det blir vanskelig å avgjøre om det er rød eller hvit vin du får i glasset. Nå kommer dere sikkert til å teste det!!!

Litt innvollsmakk var det, noe sammenvoksninger i innvollene, men ingen makk eller kveis i kjøttet. Dette blir det mat av, så jeg skyndte meg å fortelle Konemor nyheten med et stykk skrytebilde at jeg stod for ingrediensene til middagen. Så etter skytestevnet (du kan gjerne spørre hvordan det gikk, bare du ikke spør om hvor mange som deltok i min klasse…..merkelig lett å vinne !?) kom jeg hjem og nesten klar middag. Fikk overvære stekingen, for den vil gjerne Konemor gjøre, så hun får sprøtt skinn. Noe hun er begeistret for og ikke jeg, man spiser vel ikke innpakningen??? . Når siste biten på tallerkenen skjønte jeg at det var akkurat det dette som er sjelen i min blogg for å si det sånn. Forventningen til fiskesesongen starter, finne ut hvor jeg skal legge første turen, nyte selve fiskeriet og gleden over å få noe å ta med hjem, kjøre 36 mil t/r for å skyte litt og nyte fangsten i lag med Konemor.

Verste av alt, følte meg ikke det minste rar i å ha tilbakelagt en distanse tilsvarende Oslo-Dombås for å spise fangsten i lag med Konemor

Hjemturen var mye lettere gitt. Rart

Skjønner ikke hvorfor folk spiser Joikakaker.

En jobbtur på sjøen ble lenger enn planlagt og når sola begynte å nærme seg horisonten, kjente vi en liten sult. Brødmat var ikke så fristende så da fant vi ut at vi skulle gyve løs på rederiets innkjøpte nødproviant . I skapet stod det linet opp med hermetikkbokser. 4 bokser med erter og flesk og en boks Joikakaker. Dette omdiskuterte og myteomspunnede produkt ble offer for vår hunger.

At Joikakaker har hatt en stor plass i mediene hadde nok og sitt å si i valget vårt av middag. Skipperen og jeg diskuterte hva vi skulle gjøre. Vi har noen vage minner om dette fra lang tid tilbake. At minne reduseres fikk vi ettertrykkelig erfare.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På toppen av boksen kom det tydelig frem at den hadde sin storhetstid for ganske nøyaktig tre år siden.

Det lot vi oss ikke skremme av, og i stort overmot dro vi av lokket. Det som der åpenbarte seg så ut som om det hadde vært i folk før.

Det ble helt stille og vi brukte litt tid for å fordøye (hmmm… kanskje litt feil ord) synsinntrykk. En lysebrun masse, av litt geleaktig konsistens .

Vi hadde tømt skapet for grønnsaker, dvs en løk og en brokkoli….og litt hvitløk.

Dette kappet vi opp og stekte i olje, kokte en pose villris mix som vi tilsatte i panna. Skipperen er glad i mat og god å lage mat, så vi fant diverse ingredienser i noen flasker og bokser, som vi fordelte i “kjøttgryta” og grønnsakene.

Vi hadde tyttebær, fløte (skulle løfte smaken stod det boksen). Det stod forresten mye rart der.

Så satte vi oss til bords! Skipperen gikk for grønt, jeg for al in. Er i tvil om det var så lurt. Men, sulten vant. Spiste en porsjon faktiskt. Men chilisaus i risen drepte heldigvis smaken av Joikakakene.

Det var mye igjen i gryta når vi påstod vi var mette. Det gikk over ripa…så jeg en torsk som flotna med buken i været??

Vi lurte på hva som egentlig var i boksen. 33 prosent kjøtt hvorav 11 var rein. Dette var altså kjøttet. Men, det var hjertekjøtt der og, om det var sporstoffer vet jeg ikke. Men er ikke hjerte kjøtt??? Det er en muskel det som alt annet kjøtt.

Nei, med den innholdsfortegnelsen er jeg ikke mindre skeptisk til produsentens kunnskap om kjøtt.

Så, denne Joikakake-diskusjonen er det veldig enkelt å legge død. Fjern den fra hylla i butikken!!

Død over Joikakaker!!

Det der har vel vi alle hørt….kanskje flere ganger enn godt er. Jeg må innrømme at ski ikke er min favorittsyssel for å si det sånn, men jeg gjør det! Men det er da i forbindelse med hundetrening og da snørekjøre. Kroppen blir ikke å lide så mye under denne aktiviteten, mest litt staking, så sommerkroppen kommer ikke der. Men som sagt er ikke vinter min favorittid, men bor man i Finnmark må en gjøre noe det halve året det er vinter.

Det har vært en tradisjon de siste 6 årene, tror jeg det var, at vi har vært en en gjeng som har dratt på isfiske tur på litt forskjellige steder og vann. En gang var på på svømme/sørpetur på Ifjordfjellet 17 mai, ble en trivelig tur når vi fant en relativ tørr plass å sette teltet.

I år dro vi til Raisottjavre hvor vi har vært før. Vann med brukbar fisk, men det kommer jeg tilbake til. Konemor og jeg startet avgårde torsdag kveld i strålende solskinn og stilla. Det var faktiskt helt ok å hive sekken på ryggen etter å ha funnet ut av alle reimer på dragselen til Fjellpulken. Den satt foresten som støpt på kroppen etterhvert. Litt stress kunne man ane, både av to og firbeinte, for det var litt fikling med å feste draget fra pulken til sela, men med tålmodighet og samarbeid gikk det greit. Bikkjene er godt trent så de hoppet, pep og bjeffet i sin iver etter å trekke et tiendels tonn med menneskekropp, sekk og pulk.

Føret var ypperlig, hardt og med et lite lag styresnø på toppen. Kroppen begynte å overhetes ganske fort. Lue av…genser av og det dugget på brillene, men med bare 3 km å gå var det ingen problem det heller. Når vi kom frem, var det noen overleggninger om hvor teltet skulle plasseres og planeringsarbeidet startet. Med øyemål som det mest nøyaktige instrumentet og en snøspade som arbeidsredskap, ble det en fin plan flate. Det skulle vise seg at øyemål ikke er det samme som en niveleringskikkert, så hele teltet skrånet litt ned mot  inngangen, noe Konemor kommenterte når vi dro. Så da kunne det ikke være så ille. Det var ihvertfall deilig å jobbe barneva uten å fryse. Før vi dro hadde jeg laget en plate som teltstanga hvilte på og som også fungerte som underlag for primus og kokekar. Den var jeg veldig fornøyd forresten!.

Når teltet var oppe kom neste gjeng, Mads og Håvard (uten skjegg). Så da var det å gi de en liten håndsrekning, men det ble mest å se på. Vi hadde gjort klar en liten sitteplass i le for den lille vinden, så mens sola gikk ned kunne vi ta oss en øl og bare se utover snøflata og sola som gikk ned. Men med klar luft blir det ofte kaldt på natta, så vi flyttet inn i teltet når sola var gått ned. Hadde vært hos Kokkejævelen og handlet ferske store varangerreker, så det ble en enkel kvelds.

Vi har med bikkjene overalt og de er blitt greie å ha med på tur, men turbodama, Alma, har løpetid og det er hormonkrig tror jeg, for det var litt piping…litt mer en vanlig når hun blir utålmodig. Men det ga seg andre natta. Hun ble tatt til nåde og ble håndmatet med middagsrester av Konemor. Ellers fikk de jo sine snørekjørings økter hver dag, enten for å hente ved ved veien, eller bare for å sjekke ut området.

Nest pulje ankom stedet fredag formiddag. Vi hørte stemmen til Brage lenge før de dukket opp. Han er steike god til å prate, og med et enormt ordforråd til å være en 6 åring, var det mye som ble kommentert underveis. Faren slepte og dro på han, pulken og med ryggsekk, men med en stor vorsteher og husky foran hjalp nok det en del. Litt lenger bak kom Bjørg og sikret baktroppen. Da var vi fulltallig og en større sneborg måtte lages. Men når vinden snudde, halvtime etterat vi var klar, ble det et lite røykhæ…te. Men vi stod han av! Og litt bedre når Konemor serverte sin spesialtursjokoladekake “fetthælveteutenfnuggavnæringsstoffer” og et lite beger med utsøkt brun rom. Utpå kvelden serverte vi hjemmespeket villsvinskinke for å spisse øltørsten ørlite.

Hva gjør man 4 dager når fiskebettet er fraværende, tross iherdig innsats? Selvfølgelig ble det mye mat men ikke minst gode samtaler som innvolverte alle aldersgrupper. Spennet i emner var stort; ski, fotball, jakt hunder (da strihåret vorsteher selvfølgelig), planlegging av fisketurer til sommeren, litt jaktprat, altså bare viktige emner som engasjerte.

Fredag fikk vi, eller kanskje det mest var Mads og Håvard (uten skjegg), som fikk besøk av Christel og Johanne. Sistnevnte så sitt snitt til å øvelseskjøre…..kanskje derfor litt ivrig på fjelltur??

Vakumpakkemaskin er genial, for middagen til fredag ble gjort klar hjemme. Kokkjøtt, tunger, potet, løksaus og margbein var ferdig kokt, så gikk kjapp og greit å ordne seg middag. Margbein ja!!! Kjenner jeg blir irritert og forbanna på det jukset de selger i butikken. halvparten er knoke, knapt egnet til å koke kraft på, resten er margebein av mager kalv kan de virke som, ja noen var margen lys, men i mange var den rød, og det er et dårlig tegn. Trekker en fra knoker og marg fra mager rein er det et jævlig dyrt produkt. Styr unna disse sier jeg bare! Kjøp margbein i Finland eller Sverige, der vet de hvordan margbein skal være!! Ferdig pratet!! Men ellers var det et nydelig måltid, enkelt og godt, det beste en kan ha på fjellet.

Lørdag var det dåhjortkjøttkaker med linsesalat som vi varmet i panna, mens kjøttkakene ble varmet i buljongen fra dagen før….ja og så var det posepotetmos og bernaise i pappkartong! Det snakker vi ikke så mye om.

Helga før hadde jeg tatt opp en rundsteik av dov som ble roastbeef og pålegg i helga, supplert med Konemors nydelige fiskekaker. Genialt å ha med på tur det og. Kan spises kald, varmes i bålet eller på panna i teltet.

Fiskeriet ja…. fikk bare bekreftet min oppfatning av sjølberging på vinterstid. Det er sult-ihjel!! Og kjedelig!! Og null niks an nothing, med unntak av at Mads dro opp en liten ørret, som med stor forventning skulle fortæres til lunsj i naboteltet. Vi hørte primusen dure og fresing av fisk i smør…..men ingen entusiastiske utbrudd var å høre. Når de kom ut sa han bare: “den var hvit i kjøttet”….og litt lavere…”men god på smak”. Den fisken ble ikke nevnt noe mer. Nei, man må ha med mat på isfisketur.

Noe som skapte litt entusiasme blandt den yngre garde…og litt hos meg…var en kite. En liten variant beregnet for nybegynnere tror jeg. Brage og Håvard (uten skjegg) var ivrige og viste et sikkert og godt håndlag med “skapningen”. Alt forgikk selvfølgelig under kyndig veiledning av Håvard (med skjegg).

Og sånn gikk dagene på fjellet….i solskinn og snøvær

Tror Konemor syntes jeg hadde vært flink og var fornøyd med fjellturen, for når vi nærmet oss Alta spurte hun om jeg hadde lyst på softis. Hvem sier vel nei til en softis, de første dagene av mai, mens man ennå i villfarelse tror at sommeren er rett rundt hjørnet.

Bilder i telt gir en merkelig farge !!