Jeg skyter ikke fler dådyr på høsten enn at jeg husker de aller fleste. Noen jakter setter seg mer fast i minnet enn andre. Dette er historien om de Tre Musketerer, som jeg kaller dem.

Jeg kom til Tystberga traktene, hvor jeg bor på høsten og jakter i områdene rundt, i slutten av sept. Da er bare hunndyr og kalver tillatt å jakte på. Jeg er gjestejeger, men begynner å bli kjent på jaktområdet, så jeg visste hvor jeg ønsket å jakte. Det er en ganske stor hogstflate i kanten av terrenget. På en liten høyde kunne jeg ligge i skjul bak noen tørre stammer, nede i en grop, så jeg var godt skjult og med god utsikt mot skogen hvor de brukte å komme ned. Men selv om vilttettheten er høy skal det klaffe og. Det gikk mange kvelder og morgner uten at det ble noen skuddsjanse. Men under mine timer på posten min så jeg tre spissbukker, dvs 1 1/2 åringer som frekventerte plassen. En var veldig lys og gikk i lag med en mørker. Den tredje holdt lenger avstand fra de andre, men de kom i samme tidsrom. Derfor kalte jeg de Tre Musketerer.

Annonsørinnhold

Sommersalg: Spinnville kupp innen sport og friluft

Det varte og rakk før jeg så dem igjen. Men 14 oktober kom den ene frem bare 20 min før jakta måtte avbrytes. Man kan starte en time før soloppgang og må avsluttes en time etter solnedgang. Sakte beita den seg skrått ned mot meg. Anlegget var utprøvd mange ganger, så det var bare å følge den med trådkorset til det var en åpning. En skarp plystrelyd, den stoppet og jeg kunne la skuddet gå. Den tverrvendt og sprang opp mot skogen og ble borte bak en liten bakkekant. Jeg kunne ikke se at den var kommet forbi “blindsonen” og jeg hadde et godt avtrekk, så jeg gikk opp.

Det er litt vanskelig å si akkurat hvor den la seg, så jeg begynte på skuddplassen og gikk i den retningen den sprang. På flata bak bakkekanten vokste det høyt tett starr pga litt fuktig mark. Jeg gikk frem og tilbake i området jeg mente den skulle ligge. Men fant den ikke. En ubehagelig følelse, selv om man var sikker på treff. Avstanden var ca 100 m, så noe krevende skudd var det ikke. Jo, der lå den, mitt i det høye tette gresset.

Det var noen hundre meter å dra den, så jeg tok ut vom og tarmer. Gjorde snittet så lite som mulig for å forhindre at snittflatene ble tilgriset. Du verden den blir tung etterhvert. Jeg måtte hive av meg litt klær og stæsj. For det var nå blitt mørk og selv i lyset av lommelykta, ble det kronglete med hogstavfall, dype kjørespor og små lumske vanndammer. Men det var en god følelse når den ble hengt opp i slakteriet og man fikk tatt ut resten av innmaten i kontrollerte omgivelser.

Det gikk noen dager med skjitvær, annen jakt og slakteriarbeid før jeg kunne dra ut igjen. Jeg hadde sett meg ut et jakttårn som sto på en stor hogstflate. Dette lå bare noen hundre meter unna der den første ble skutt og i det området de kom fra. Det var opp før fanden fikk sko på beina, så man kunne komme på plass mens det var mørkt.

Fra tårnet hadde jeg god utsikt flere hundre meter i hver retning, men jeg hadde mest tro på området fra vest. Her var det slak helning med skog og jeg visste det ofte var dyr i det området. Det lysnet sakte og detaljene kom frem. Tiden gikk med til å saumfare området med kikkert. Fagen til dådyr varierer og de mørke variantene går helt i et med de brune sjateringene på hogsflata og den høye rødsvingelen som nå var brun. Smågraner og stein gjør at de plutselig blir borte. Men, den ene av de Tre Musketerer var veldig lys i pelsen, og det ble deres bane.

Plutselig fikk jeg se den lyse i skogkanten, og i kikkerten kunne jeg se kompisen like ved siden av. De hadde all verdens tid, og det hadde jeg og når jeg så de beitet mot meg. De var kommet ca 50 m ut på hogsflaten, så begynte de å dreie av. Holdet var drøyt 100 meter, så det var innenfor. Den lyse gikk rolig og jeg så meg ut et område som var åpent og fant ut at der skulle jeg ta den. Så var det bare å vente på at den skulle stille seg med bredsiden til. Puste sakte ut, klemme inn avtrekkeren og skuddet går. Den faller rett ned i skuddet.

Jeg flytter blikket mot den andre, som springer noen usikre skritt før den stanser. Det er nok. Puster ut, klemmer inn avtrekkeren og skuddet går, men nå springer den mot skogen og jeg mister den av syne.

Må innrømme at litt økning i pulsen ble det. Jeg går frem til skuddplassen der den hvite ligger. Skuddet var en ørliten tanke for høyt og det var nok derfor den falt rett ned i skuddet. Så gikk jeg for å lete etter den andre. Men faen var det ikke her??? Finner den ikke og jeg var nok litt stresset og urutinert til å vite eksakt hvor den sprang. Går tilbake og finner skuddplassen. På en sten finner jeg lyst blod og lungefragmenter. Helt klart dødelig treff, så jeg håndsporer. Dvs leter etter blod så jeg kan følge flukt retningen. Joda, den ligger bare 30 m fra skuddplassen, men i en litt annen retning. Puhhh.

Da gjenstår det å ringe Thomas så jeg får hjelp til å dra de frem. Det ble to Jägermeister denne kvelden

10 juni fikk jeg mitt første barnebarn, og det var tidlig avklart av foreldrene at rypejakta skulle fortsette som før. Men at vi gjorde det på Oliver sine premisser. Så da var vi samlet på hytta, samme gjeng som året før. I tillegg til Oliver var båtparken økt med en båt, så vi stod litt friere og at ikke båten ble overbelastet. Rypejaktstarten kommer ofte med fint vær, noe som er en fordel når vi skal ha med en på 3 mnd. Marita bar Oliver og vi ble enig om å ta pauser når Oliver krevde det, og det er ingen ulempe. Både vi å bikkjene fikk hvile også. Første dagen opprant med sol og liten bris. Det ble transport opp til snaufjellet og hundene ble ikke slept før vi kom opp.

Spenningen var stor, som den pleier å være, og spesielt iår. Roar hadde vært ute for å sondere terrenget en uke før jaktstart. Det var lite oppløftende. De hadde knapt sett fugl. Men vi hadde ikke gått langt før første situasjonen dukket opp. og i løpet av dagen ble det flere. Store kyllinger og store kull over skoggrensen. Det ble flere situasjoner og hundene behandlet situasjonene på en varierende måte. Lunsjen ble tatt i område med skog og le. Bål ble fyrt og utstyr til Oliver ble pakket frem. Roar blandet blandet melk og bleieskifte ble gjort i le av jerven duken. Oliver var som vanlig, blid og fornøyd. Når mat til Oliver og oss var unnagjort, ble Oliver satt i bæremeisen og vi startet på nytt. Oliver sovnet fort og det gjorde han til vi kom i båten på retur.

Erfaringen fra første dag var positiv. Det gikk helt greit å ta med en på 3 mnd på rypejakt så lenge forholdene ble lagt til rette.