Endelig…..men hvor er nå utstyret??

Flomstore elver, grønt løv og sne på bakken. Vårens kontraster er markerte her nord. Man skal ikke bevege seg mange høydemetre før sommer ved havet blir vinter på fjellet. I alle fall når isen er borte fra vannet og løvet er som museører, DA kan det gode liv starte for min del! Ta på fjellstøvler, snuble i skerris, glede seg over første myggen som surrer innafor solbrillene, høre gjøken gale og sette seg ned for å montere fiskestanga.

Fiskestanga ja!! Hvor er den?? Panisk leting, hyller, skap, bil, tenkelige eller utenkelig plasser…men nei, redningen kom i form av “tvyfiskerstanga” (står i anførselstegn for den brukes ikke til det formålet, bare så det er sagt), en liten Shimano teleskopstang. Liten men en veldig god stang til å putte i sekken. Og der var jammen slukboksen!!! Da var det bare å stappe i sekken, få bikkja i bilen og starte.

Tjaa…hva skal en prøve da?? Røye, da skal det være noe glorete, rosa og rødt pleier å være et sikker stikk. Det viktigste er å ha trua på den en setter på i enden av snøret, akkurat som laksefiske!

Kjenne lukta av litt myr, våt jord og nyutsprunget bjørk (som egentlig ikke lukter så mye, men det kjennes nesten sånn ut) er nok til å senke hvilepulsen betraktelig. Bikkja var ivrig etter å strekke på beina, men det er begrenset hva skuldra tålte så den fikk pent gå fot….den innfant seg med situasjonen ganske så kjapt, selv om hun stadig fant lukter som måtte sjekkes, noen grønne gresstrå som visstnok var uimotståelig, men vi fant ingen teft av rype.

Vel fremme la jeg Gyda ved en liten bjørk, lyng og sol funker vist for bikkjer og, for hun la seg ned og lå der mens jeg fisket rundt om.

For de som er litt interessert i fiske er det første kastet noe helt spesielt. Skal holde meg for god til å sammenligne det med en kroppslig sammøvelse med det motsatte kjønn, men deilig er det. Endelig har sesongen som jeg har lengtet etter i flere måneder. Dvs når jakta er slutt og snøen har har lagt seg, altså 7 mnd lengsel!!!

Det var vestlig vind men sol og varmt, så jeg hadde litt trua. Første varmeperioden etter at isen har gått pleier å være bra hvis en skal jakte på røya. Den blir fort litt lat og går ut på det dypeste og kjøligste i vannet. Et kast, to kast, tre kast, litt til høyre, litt til venstre, rett frem….sånn gikk det nok 20-30 kast før det ble litt motstand i stanga. Litt risting, men det gikk greit å sveive inn, før den plutselig ombestemte seg å satte utover så sluringen i snella kunne høres. Stanga vippet opp og ned etter som utrasene gikk i rykk og napp. Så var nok kreftene så og si borte. Litt paniske utras når den var et par meter fra vannkanten før den funne gripes i vannkanten. En flott røye på drøye halvkiloen, litt slank, men brei over ryggen. Måtte sette meg ned å nyte synet, kjenne hvordan skuldrene senket seg. En ro og lykkefølelse bredte seg i kroppen. Ja, dette er jeg skapt for. Glemt var frustrasjoner og ikke positive tanker…. Skulle hatt en til så jeg kunne overraske Konemor med fersk røye til middag. Kjører gladelig 16 mil for å kunne dele denne fisken med henne.

Hang røya på en kvist for fotografering og skape et bilde som var pent å se på, sola i bakgrunn, grønn skog rundt. Gikk litt bortover langs vannet og kastet og kastet, kastet og kastet, men mye av stresset var borte allerede, og der!!!! Risting i stanga og noen røkk, men ingen skikkelige utras. Etter en liten stund var nok en røye oppe av vannet og lå i lyngen. Mindre enn den første, men nå var det nok til en middag. Dvs hvis ikke det var nok, så fikk det bli litt mer potet evntuellt.

Så skjedde det ikke så mye mer enn at hodet fikk ro, og positive glade tanker vokste. Gyda lå i lyngen å myste mot sola og syntes dette var nok like godt som å ligge i sofaen.

Det var så tid for å sløye. Mitt første spørsmål til folk som forteller at de har fått fin fiske er om den var rød i kjøttet. Stor fisk som er hvit/gul i kjøttet, er for meg uinteressant objekt å fiske etter. Er den ikke rød, spisser jeg heller sei! Skal selvfølgelig ikke banne på at jeg treffer rett i en blindtest, men synet er en viktig del av måltidet og maten. Har du bind for øynene skal du bare se det blir vanskelig å avgjøre om det er rød eller hvit vin du får i glasset. Nå kommer dere sikkert til å teste det!!!

Litt innvollsmakk var det, noe sammenvoksninger i innvollene, men ingen makk eller kveis i kjøttet. Dette blir det mat av, så jeg skyndte meg å fortelle Konemor nyheten med et stykk skrytebilde at jeg stod for ingrediensene til middagen. Så etter skytestevnet (du kan gjerne spørre hvordan det gikk, bare du ikke spør om hvor mange som deltok i min klasse…..merkelig lett å vinne !?) kom jeg hjem og nesten klar middag. Fikk overvære stekingen, for den vil gjerne Konemor gjøre, så hun får sprøtt skinn. Noe hun er begeistret for og ikke jeg, man spiser vel ikke innpakningen??? . Når siste biten på tallerkenen skjønte jeg at det var akkurat det dette som er sjelen i min blogg for å si det sånn. Forventningen til fiskesesongen starter, finne ut hvor jeg skal legge første turen, nyte selve fiskeriet og gleden over å få noe å ta med hjem, kjøre 36 mil t/r for å skyte litt og nyte fangsten i lag med Konemor.

Verste av alt, følte meg ikke det minste rar i å ha tilbakelagt en distanse tilsvarende Oslo-Dombås for å spise fangsten i lag med Konemor

Hjemturen var mye lettere gitt. Rart 😉