Å følge drømmene er viktig å gjøre for meg, og tror flere har det på samme måte. Derfor dro 7 finnmarkinger og en søring sommeren 2019 i vesterled til Grønlands vestkyst.
Jeg hadde vært på Grønland to år tidligere, men på den mest avsidesliggende plass som finnes, nemmlig helt oppe på nø hjørne. Denne gangen var det mer sivilisert og ren fritid.
I 2017 tror jeg det var, fødtes det en ide om å fære til Grønland for å fiske sjørøye. Det har alltid vært en fisk som har fasinert meg. Den sølvblanke uforutsigbare torpedoen, som lever kort tid i havet før den vender tilbake til gyteområde og vinter oppholds plassen. En finesmecher av rang, må ofte lures med små nymfer eller tørrflue, ene dagen tar den det ene og neste dag noe annet.
Iallefall var det flere som fattet interessen og heiv seg med. En falt av underveis, men han lever i beste velgående, og turfølge endte opp med 8 stk. Det var stort spenn i alder, fra flerårig pensjonist til andre som var så unge at de skiftet kjærester. Men alle var håndplukket utifra at de var omgjengelige, moderate snorkere, ikke pripne og avhengig av å ha voks i håret hver dag, selvgående, men alle var tur-vant og fiskeinteressert, noen kanskje over det som sunt er.
Vi sparte penger i flere år før avreisedagen opprandt og vi satte kursen mot København som var vårt felles utgangspunkt videre mot Grønland og Kangerlussuaq. Vi som kom først til “Kongens by”, lempet alt utstyr i overnattings husværet, før vi dro ut for å finne oss et kjøttstykke. Men tror du ikke det lå en aldeles uimotståelig brun pub, av den aller bruneste sorten, rett ved der vi bodde, og tørste var vi jo. I halvmørket skimtet vi en bardisk med noen flasker lenger bak og bak disket tronet en velvoksen danske. Av den sorten du vil ha som kompis når du er på byen. Når det falt en strime lys inn i lokale så vi at han hadde en tatovering av Grønland på underarmen. Da kjente jeg, i det jeg ba om en ny øl, at vi liksom var litt bøddiser. Men med bare to andre i puben, som nok hadde vært der fra det åpnet, gikk vi videre og traff en blid danske som lurte på om vi trengte hjelp. Kan være at vårt flakkende usikre blikk, gjorde ham oppmerksom på vår villrede. Vi sa at vi skulle gjerne hatt en stor bøf. Det er et kjøttstykke tror vi….og ikke et halsplagg. Han forklarte selvsikkert veien til en resturant og si at vi måtte hilse fra….det har jeg glemt.
Joda, der fikk vi kjøtt og podedes…og en øl. Mette og fornøyd dro vi ned mot Nyhavn (helt uten skitne baktanker selv om vi skulle være borte fra den kvinnelige delen av livet vårt). Så vi vandret der og så nok ut som helt vanlig forvirra storøyde turister.
Nei nok om København. Vi hopper frem en del timer og ny dag, og vi skuer utover isbreer, brune daler, blått vann og midt oppi dette dukker flyplassen opp. Den var plassert der kun av en grunn. Det er den plassen hvor det lot seg gjøre å anlegge en flyplass som kan ta ned store fly. Her rakk vi en lunsj, bestående av moskusburger og øl. Rakk og et kjapt møte med Tobias, reisearrangøren og tidligere klassekompis av Ken Gøran.
Så bars det sørover kysten mot Maniitsoq, hvor siste etappe skulle foregå med båt. Og der skulle vi handle alt vi trengte av mat og drikke. Hugo og jeg hadde gjort et overslag og laget handleliste, men det er forbundet med stor usikkerhet hvor mye vi konsumerer og hva vi trenger.
