Jeg er en jeger og hundeentusiast, og i første rekke strihåret vorsteher (heretter kalt sv) entusiast. Sammen med min kone Lisbeth har vi to sv, Gyda av Lillealm og Jentenes Alma. De blir selvfølgelig presentert senere. Sv er en rase som er et sluttprodukt av menneskelige behov: les; jakt. 

Er 61 år og bosatt i Alta, utdannet som skog- og utmarkstekniker, samt Viltmester fra Øster-Malma i sverige. Jobber som naturoppsyn i Statens Naturoppsyn.

Har vært opptatt av jakt og fiske så langt tilbake jeg kan huske, men min første hund, breton, kjøpte jeg i -92 fra Kolbjørn Kolsvik. En fantastisk hund! Deretter kom sv inn i mitt liv, Hårek!! Snakk om å stå til navnet! Stygg, stor, gal og sterk. Egentlig kan jeg ikke fatte at det ble sv etter han, men hadde to pointere og en korthåret vorsteher i mellomtia. Tilfeldighetene gjorde at vi plutselig stod uten hund og hva skulle vi da velge?? Det var en enkel avgjørelse! Det ble en strihåret vorsther fra Mo i Rana, Kvitsteindalens Raja. En fantastisk hund på alle måter. Kokrolig blandt folk, i hus, trekkvillig, sosial og en god jeger. Så når hun trakk på årene fant vi ut at vi måtte overlappe, så da kom Gyda av Lillealm inn i bildet. Raja syntes ikke noe om å få et sånt lite krapyl i huset, så hun prøvde å overse henne de siste årene, men de levde i lag i all fordraglighet.Men så fikk hun kreft og vi måtte ta Raja. Ikke lenge etter ble besluttningen om å ha to sv’er (strihåret vorsteher), sånn at vi kunne ha en hver når jeg var borte på jobb i uka. Da var det å lete etter det en trodde kunne være bra. Helt til Fredrikstad dro Lisbeth for å hente Jentenes Alma. 

En litt annen type enn de andre to: Her var det litt mer fart og uro. Har vist seg som en arbeidshest av dimensjoner, men har ennå ikke vist fast stand! Har prøvd mye, men vi får ta tiden til hjelp.

Det ble litt mye hunder. Ikke rart egentlig for de utgjør en stor del av livet. Ellers er det jakt når det blir høst, og det aller gjeveste er skogsfugljakt. Krever mye av hund og jeger, et så høyt spenningsnivå at man noen ganger glemmer å puste…og det kan være alt fra rugde til tiur som letter. En skala være rask og god skytter for å få uttelling på sjansene, så trening på sportingbanen er gull verdt. Dernest er jakt i sør-Sverige en fin tid. Her er jo vilttettheten en helt annen, og flere arter og jaktmåter. Er så heldig å bo hos Thomas og Annie, mens jeg fungerer som “jaktelev” hos Thomas. Han kommer det mer om senere.

Ellers er det fiske som er viktig, isfiske regnes ikke!!! Det er kveitefiske med va og ørretfiske på fjellet. Har vel aldri blitt bitt av laksebasillen, men det er trivelig å være i lag med venner ved elva og lufte tohåndsstanga. Men det avslappende fiske med stang på ørretvann er nok det jeg liker best. Men sommeren er så kort og det er en hektisk arbeidsperiode, så det blir ofte alt for få dager. Men det kan jo bli bedre etterhvert.

Ja, også er det den gleden man kjenner på når råvarer som en sjøl har bragt i hus skal foredles og fortæres. Vi er sjølforsynt med kjøtt og fisk, men på grønnsaksfronten må vi ty til butikken, så det hopper jeg galant over videre i bloggene.

Og til dette må man ha øl, og der har jeg hatt et godt samarbeid med Håvard. Han er litt mer nerdete når det gjelder brygging. Men vi får godt øl begge to, og jeg har nå godt over til å bare brygge IPA.

Er så heldig å være gift med ei som er dyktig med mat og har samme entusiasmen for å lage ting fra bunn av så det blir en del forskjellige ting som hun har perfeksjonert seg i  feks hjemmelaget akevitt (kjøpsprit), flatbrød, lefser, lutefisk, bacon, villsvinskinke, røykalaks for å nevne noe. Det mest ekstreme vi har prøvd oss på er å lage luten sjøl til lutefisken. Brente ren ved en hel vinter og endte opp med 1,5 liter ca. Men vi har ennå ikke funnet ut hvordan veien videre går, så den står nå der i kjelleren.

Men min “kongstanke” er å lage mat fra bunn av, ikke klippe opp ferdiggryterett posen fra bunnen, men holde kunnskap og håndverk i live. Det er fint å kunne vite hvor fisken og kjøttet kommer fra og at det er topp råvare.