Høsten er en viktig sesong for meg, blant annet har jeg muligheten gjennom gode venner hos “søta bror” å få være med på jakt på arter som som vi ikke har i Norge. I denne bloggen får dere bli med på rapphønsjakt i de fruktbare jordbruksområdene rundt Mälaren hos Jan-Erik Bodell .
Det er jakt med støtende hund og apportører som er med for å trene hundene til konkurranse. Pga effektivisering i landbruket med å utnytte så mye areal som mulig har en del av de naturlige biotopene til rapphønsen blitt bort, så som grøftekanter, mangeårige planter, slåptornkjerr, store kantsoner og åkertubb. Det blir derfor kultivert litt og supplert de få ville rapphøns, med fugl som er oppdrettet og satt ut i god tid før jakt.
Rapphønsen er en sosial fugl som opptrer i kull og kommuniserer med sang som er veldig markant og lett å høre. Terrenget er flatt jordbrukslandskap med skogsholmer som er bevokst med gran og bjørk, omkranset av slåptornkratt og hasselbusker. Et ugjestmildt område for folk, men spanielene som skulle støte (drive) av området gikk på med krum hals og full av iver.
Totalt var vi ca 15 stykker, hvorav 5 var skyttere. Ekstra artig var at 4 var fra Viltmästerkusen 91- 92- gikk som skyttere og det var ikke fritt for at en bom ble kommentert høyt og noen spydige kommentarer kom. Spesielt fikk en gjennomgå, nevner ikke navn her, men det var ikke meg!!!
I år var det ikke pløyd, så støvlene ble ikke som store leirklumper, og det gjorde det mer trivelig å gå. sola stekte og til å være den 22 sept og med bare to dagers akklimatisering fra Finnmark, stakk det godt i huden. Vi tok for oss skogsdunge for skogsdunge og det var jamnt bra med fugl. De kommer ganske fort og når de er i flokk skjener de litt hit og dit, så det ble noen spennende situasjoner.
Her sitter fra v: Glenn Maklòven, Jan-Erik Bodell, Thomas Magnusson og
Felix Eriksson. De tre første gikk jeg Viltmästerkursen med
Spanielene er såkalt støtende hunder og jobber “under hagla” dvs de skal søke så nærme at fuglen støkkes innom skuddhold. Når fuglen letter skal de forholde seg i ro. De var meget disiplinerte, selv om de nok ble litt preget av situasjonen og dro litt etter fuglen en gang i blant.
Dette var veldig interessant å følge med på, for jeg tenkte på hvordan fuglehunder jobber under apporten. Fuglehundene får enten en skuddplass eller en retning de skal søka av terrenget etter. Men her ble hundene dirigert nesten helt frem til fuglen. De ble brukt fløyte, hender, plater og rop, på svensk og engelsk(??). Det er klart disse hundene har gjennomgått en god grunnleggende dressur, men de var så redd for å gjøre feil at de var veldig konsentrert på fører og virket lite selvstendige. Men det må kanskje være slik når de skal apportere i lag med mange. Da er det vel ikke så greit at det flyr bikkjer frem og tilbake.
Men en trivelig gjeng svensker, og ei norsk, som delte erfaringer og kunnskap. Det var litt skuffelse å spore at Covid-19 hadde redusert muligheten til å dra over landegrensa for å stille på prøver. En bonus var at vi fikk med oss de felte fuglene hjem. Det kommer vi tilbake til i en senere blogg.
