Krystallklart vann og vrien fisk, tíl glede og ergrelse.

Kysten vi har rundt oss på vei til Qurqut, elva vi har leid, ligner mye på Finnmark. Ok, litt mindre høyere vegetasjon, men ellers ingen stor overraskelse. Ferden gikk mellom holmer og skjær et par timer, før vi seg inn mot det som vi har ventet på i flere år faktisk. Lossingen gikk kjapt og utstyr, mat og drikke ble fraktet noen hundre meter opp til basen. Det smakte med en “bayer” når vi var kommet frem og fått alt i hus.

Major Hunting med Tobis har laget en flott plass for sine fiskere. Basen bestod av tre hytter, bygd i finer! Konstuksjonen har vært solid, for det kan være heftig ,mye vær den skal stå. Det var to sovehytter og en messe og kjøkken hytte. I overnattingshyttene var det benker langs veggene til å sove på og god plass til utstyr. Messehytta var feltmessig utrustet og hadde det som trengtes av utstyr. Det smakte med 

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Siste sekken var ikke før kommet til basen før det dukket opp stenger, fluebokser, sneller  etc. Selv om det var godt utpå kvelden var vi såpass gira at søvn var det ingen som tenkte på. Så vi delt oss opp i to grupper, sånn vi byttet på å fiske ovenfor vannet og nedenfor. En veldig praktisk å grei måte å gjøre det på. 

Det var ca 15 min å gå til brekket av vannet. Her var det stille…..men bare et kort øyeblikk. Så så vi første vaket. Når vi studerte nærmere avtegnet den ene fisken etter den andre seg. De var som grå skygger, men ble avslørt av de hvite brystfinnene. Men når fluene sveipte over strømmnakken, ble det reaksjon. Plutselig hørte vi den umiskjennelige lyden av snøre som raste ut fra snelle, og der ser vi stan?a til Tore står i spenn. Det kom stadige kommentarer og tips fra engasjerte fiskekompiser. Så lå den der, sølblank med litt rosa skjær i buken og spredte lyse flekker langs siden. Disse blanke eksemplarene ble ble brukt som matfisk. og vi tok jo selvfølgelig bare det vi skulle spise.

Vi hadde avtalt at det skulle stå fisk på menyen og Hugo, som er røykeeksperten, tok på seg oppgaven med å skaffe pålegg. Første middagen skulle være sjørøye hadde vi bestemt oss for. Det er nok den beste matfisken i ferskvann. Kokt ,så fettet ligger som små rosa perler på toppen av kokvannet, eller sprøstekt….det er kongemat. Ungdommen var ikke helt der at de kunne spise det hver dag, så det ble litt annet og. Tobias hadde latt det ligge igjen litt moskuskjøtt så vi kunne ha et måltid med det.

De som forlot plassen når vi kom, mente det var lite fisk i elva, men vi kan ikke fatte hvor de har vært å fisket. Det stod stablet med fisk overalt, men den var ikke lett å få til å ta. Ikke så de spesielt gangføre så de gjestene som forlot stedet ut heller, så de hadde nok holdt seg mye i de nedre deler mistenker jeg. 

Nå starter en uke med fiske og kontemplasjon……

Mer fiske og bilder fra elva og litt matlaging i neste del…..

Som sagt har jeg ei som lufta Gyda i dag. Og da tenkte jeg middag kunne være greit plaster på såret når en tar sjansen på å snørekjøre og uten særlig erfaring den sporten eller hunden. Og så er det jo mye triveligere å spise i lag. Siden hun er fra indre strøk og har beklaga seg over at hun ikke spiser fisk så ofte som hun ønsker, så måtte vel kveite være grei mat. Og jeg tok sjansen på et grønnsakssjokk. Ingen potet opplyste jeg om. Responsen var umiddelbar positiv, ja så da var det middag uten potet.

Tenkte å gjøre det enkelt, siden jeg kom sent. Bare grønnsaker og fisk. ovnsbakt, så er det enda enklere. Jeg tok tre gulerøtter, halv paprika, halv rød løk, en bit søtpotet. 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Guleroten delte jeg på langs i fire, løken i skiver, parikaen i skiver og søtpoteten i staver.

La det i en ildfast gryte, slo over et par spiseskjeer olivenolje og et par spiseskjeer japansk soyasaus.

På toppen la jeg to fedd hvitløk som jeg finhakket, finhakket 1,5 spiskjeskje finhakket ingefær og dryssa godt med tørket basilikum over.

Oppå dette la jeg to dl seterrømme i klatter.

Så inn i varm luft ovn på 200 grader i ca 20 min.

Så tar jeg en filebit skinn og beinfri kveite og legger på toppen. 

Det som er viktig er å ikke steke fisken for mye, for da blir det tørt og kjedelig. Jeg bruker steketermometer vanligvis så den er akkurat passert “rå” stadiet, dvs ca 56 grader i kjøttet. Da får du et perfekt resultat. Så står den inne i ca 25 min på 180 grader.

Det ble slettes ikke verst syntes jeg, fisken perfekt og grønnsakene al dente.

Kl 6, startet bilen og avgårde på jobb OG sola skinner fra blå himmel. Er det mulig ! Endelig en dag uten å måtte måke seg ut av huset. Planlagt en lang dag med jervesporing. Hundepass er i boks, så hun (bikkja) blir ikke å lide noen nød.

Perfekte sporingsforhold, ingen vind og 5 cm nysne. Kan ikke bli bedre.

Fant flere spor og skjit, så da fikk vi samlet for dna registrering. 

Livet på snaufjellet kan være tøft, og alle overlever ikke. Men fant en tøff en som bare huket seg sammen og venta til det bråket skulle bli borte.

Å følge drømmene er viktig å gjøre for meg,  og tror flere har det på samme måte. Derfor dro 7 finnmarkinger og en søring sommeren 2019  i vesterled til Grønlands vestkyst.

Jeg hadde vært på Grønland to år tidligere, men på den mest avsidesliggende plass som finnes, nemmlig helt oppe på nø hjørne. Denne gangen var det mer sivilisert og ren fritid. 

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

I 2017 tror jeg det var, fødtes det en ide om å fære til Grønland for å fiske sjørøye. Det har alltid vært en fisk som har fasinert meg. Den sølvblanke uforutsigbare torpedoen, som lever kort tid i havet før den vender tilbake til gyteområde og vinter oppholds plassen. En finesmecher av rang, må ofte lures med små nymfer eller tørrflue, ene dagen tar den det ene og neste dag noe annet.

Iallefall var det flere som fattet interessen og heiv seg med. En falt av underveis, men han lever i beste velgående, og turfølge endte opp med 8 stk. Det var stort spenn i alder, fra flerårig pensjonist til andre som var så unge at de skiftet kjærester. Men alle var håndplukket utifra at de var omgjengelige, moderate snorkere, ikke pripne og avhengig av å ha voks i håret hver dag, selvgående, men alle var tur-vant og fiskeinteressert, noen kanskje over det som sunt er. 

Vi sparte penger i flere år før avreisedagen opprandt og vi satte kursen mot København som var vårt felles utgangspunkt videre mot Grønland og Kangerlussuaq. Vi som kom først til “Kongens by”, lempet alt utstyr i overnattings husværet, før vi dro ut for å finne oss et kjøttstykke. Men tror du ikke det lå en aldeles uimotståelig brun pub, av den aller bruneste sorten, rett ved der vi bodde, og tørste var vi jo. I halvmørket skimtet vi en bardisk med noen flasker lenger bak og bak disket tronet en velvoksen danske. Av den sorten du vil ha som kompis når du er på byen. Når det falt en strime lys inn i lokale så vi at han hadde en tatovering av Grønland på underarmen. Da kjente jeg, i det jeg ba om en ny øl, at vi liksom var litt bøddiser. Men med bare to andre i puben, som nok hadde vært der fra det åpnet, gikk vi videre og traff en blid danske som lurte på om vi trengte hjelp. Kan være at vårt flakkende usikre blikk, gjorde ham oppmerksom på vår villrede. Vi sa at vi skulle gjerne hatt en stor bøf. Det er et kjøttstykke tror vi….og ikke et halsplagg. Han forklarte selvsikkert veien til en resturant og si at vi måtte hilse fra….det har jeg glemt.

Joda, der fikk vi kjøtt og podedes…og en øl. Mette og fornøyd dro vi ned mot Nyhavn (helt uten skitne baktanker selv om vi skulle være borte fra den kvinnelige delen av livet vårt). Så vi vandret der og så nok ut som helt vanlig forvirra storøyde turister.

Nei nok om København. Vi hopper frem en del timer og ny dag, og vi skuer utover isbreer, brune daler, blått vann og midt oppi dette dukker flyplassen opp. Den var plassert der kun av en grunn. Det er den plassen hvor det lot seg gjøre å anlegge en flyplass som kan ta ned store fly. Her rakk vi en lunsj, bestående av moskusburger og øl. Rakk og et kjapt møte med Tobias, reisearrangøren og tidligere klassekompis av Ken Gøran.

Så bars det sørover kysten mot Maniitsoq, hvor siste etappe skulle foregå med båt. Og der skulle vi handle alt vi trengte av mat og drikke. Hugo og jeg hadde gjort et overslag og laget handleliste, men det er forbundet med stor usikkerhet hvor mye vi konsumerer og hva vi trenger.