Krystallklart vann og vrien fisk, tíl glede og ergrelse.

Kysten vi har rundt oss på vei til Qurqut, elva vi har leid, ligner mye på Finnmark. Ok, litt mindre høyere vegetasjon, men ellers ingen stor overraskelse. Ferden gikk mellom holmer og skjær et par timer, før vi seg inn mot det som vi har ventet på i flere år faktisk. Lossingen gikk kjapt og utstyr, mat og drikke ble fraktet noen hundre meter opp til basen. Det smakte med en “bayer” når vi var kommet frem og fått alt i hus.

Major Hunting med Tobis har laget en flott plass for sine fiskere. Basen bestod av tre hytter, bygd i finer! Konstuksjonen har vært solid, for det kan være heftig ,mye vær den skal stå. Det var to sovehytter og en messe og kjøkken hytte. I overnattingshyttene var det benker langs veggene til å sove på og god plass til utstyr. Messehytta var feltmessig utrustet og hadde det som trengtes av utstyr. Det smakte med 

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Sikre deg Lykos populære kalender her

Siste sekken var ikke før kommet til basen før det dukket opp stenger, fluebokser, sneller  etc. Selv om det var godt utpå kvelden var vi såpass gira at søvn var det ingen som tenkte på. Så vi delt oss opp i to grupper, sånn vi byttet på å fiske ovenfor vannet og nedenfor. En veldig praktisk å grei måte å gjøre det på. 

Det var ca 15 min å gå til brekket av vannet. Her var det stille…..men bare et kort øyeblikk. Så så vi første vaket. Når vi studerte nærmere avtegnet den ene fisken etter den andre seg. De var som grå skygger, men ble avslørt av de hvite brystfinnene. Men når fluene sveipte over strømmnakken, ble det reaksjon. Plutselig hørte vi den umiskjennelige lyden av snøre som raste ut fra snelle, og der ser vi stan?a til Tore står i spenn. Det kom stadige kommentarer og tips fra engasjerte fiskekompiser. Så lå den der, sølblank med litt rosa skjær i buken og spredte lyse flekker langs siden. Disse blanke eksemplarene ble ble brukt som matfisk. og vi tok jo selvfølgelig bare det vi skulle spise.

Vi hadde avtalt at det skulle stå fisk på menyen og Hugo, som er røykeeksperten, tok på seg oppgaven med å skaffe pålegg. Første middagen skulle være sjørøye hadde vi bestemt oss for. Det er nok den beste matfisken i ferskvann. Kokt ,så fettet ligger som små rosa perler på toppen av kokvannet, eller sprøstekt….det er kongemat. Ungdommen var ikke helt der at de kunne spise det hver dag, så det ble litt annet og. Tobias hadde latt det ligge igjen litt moskuskjøtt så vi kunne ha et måltid med det.

De som forlot plassen når vi kom, mente det var lite fisk i elva, men vi kan ikke fatte hvor de har vært å fisket. Det stod stablet med fisk overalt, men den var ikke lett å få til å ta. Ikke så de spesielt gangføre så de gjestene som forlot stedet ut heller, så de hadde nok holdt seg mye i de nedre deler mistenker jeg. 

Nå starter en uke med fiske og kontemplasjon……

Mer fiske og bilder fra elva og litt matlaging i neste del…..

Som sagt har jeg ei som lufta Gyda i dag. Og da tenkte jeg middag kunne være greit plaster på såret når en tar sjansen på å snørekjøre og uten særlig erfaring den sporten eller hunden. Og så er det jo mye triveligere å spise i lag. Siden hun er fra indre strøk og har beklaga seg over at hun ikke spiser fisk så ofte som hun ønsker, så måtte vel kveite være grei mat. Og jeg tok sjansen på et grønnsakssjokk. Ingen potet opplyste jeg om. Responsen var umiddelbar positiv, ja så da var det middag uten potet.

Tenkte å gjøre det enkelt, siden jeg kom sent. Bare grønnsaker og fisk. ovnsbakt, så er det enda enklere. Jeg tok tre gulerøtter, halv paprika, halv rød løk, en bit søtpotet. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Guleroten delte jeg på langs i fire, løken i skiver, parikaen i skiver og søtpoteten i staver.

La det i en ildfast gryte, slo over et par spiseskjeer olivenolje og et par spiseskjeer japansk soyasaus.

På toppen la jeg to fedd hvitløk som jeg finhakket, finhakket 1,5 spiskjeskje finhakket ingefær og dryssa godt med tørket basilikum over.

Oppå dette la jeg to dl seterrømme i klatter.

Så inn i varm luft ovn på 200 grader i ca 20 min.

Så tar jeg en filebit skinn og beinfri kveite og legger på toppen. 

Det som er viktig er å ikke steke fisken for mye, for da blir det tørt og kjedelig. Jeg bruker steketermometer vanligvis så den er akkurat passert “rå” stadiet, dvs ca 56 grader i kjøttet. Da får du et perfekt resultat. Så står den inne i ca 25 min på 180 grader.

Det ble slettes ikke verst syntes jeg, fisken perfekt og grønnsakene al dente.

Kl 6, startet bilen og avgårde på jobb OG sola skinner fra blå himmel. Er det mulig ! Endelig en dag uten å måtte måke seg ut av huset. Planlagt en lang dag med jervesporing. Hundepass er i boks, så hun (bikkja) blir ikke å lide noen nød.

Perfekte sporingsforhold, ingen vind og 5 cm nysne. Kan ikke bli bedre.

Fant flere spor og skjit, så da fikk vi samlet for dna registrering. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Livet på snaufjellet kan være tøft, og alle overlever ikke. Men fant en tøff en som bare huket seg sammen og venta til det bråket skulle bli borte.

Å følge drømmene er viktig å gjøre for meg,  og tror flere har det på samme måte. Derfor dro 7 finnmarkinger og en søring sommeren 2019  i vesterled til Grønlands vestkyst.

Jeg hadde vært på Grønland to år tidligere, men på den mest avsidesliggende plass som finnes, nemmlig helt oppe på nø hjørne. Denne gangen var det mer sivilisert og ren fritid. 

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Sikre deg Lykos populære kalender her

I 2017 tror jeg det var, fødtes det en ide om å fære til Grønland for å fiske sjørøye. Det har alltid vært en fisk som har fasinert meg. Den sølvblanke uforutsigbare torpedoen, som lever kort tid i havet før den vender tilbake til gyteområde og vinter oppholds plassen. En finesmecher av rang, må ofte lures med små nymfer eller tørrflue, ene dagen tar den det ene og neste dag noe annet.

Iallefall var det flere som fattet interessen og heiv seg med. En falt av underveis, men han lever i beste velgående, og turfølge endte opp med 8 stk. Det var stort spenn i alder, fra flerårig pensjonist til andre som var så unge at de skiftet kjærester. Men alle var håndplukket utifra at de var omgjengelige, moderate snorkere, ikke pripne og avhengig av å ha voks i håret hver dag, selvgående, men alle var tur-vant og fiskeinteressert, noen kanskje over det som sunt er. 

Vi sparte penger i flere år før avreisedagen opprandt og vi satte kursen mot København som var vårt felles utgangspunkt videre mot Grønland og Kangerlussuaq. Vi som kom først til “Kongens by”, lempet alt utstyr i overnattings husværet, før vi dro ut for å finne oss et kjøttstykke. Men tror du ikke det lå en aldeles uimotståelig brun pub, av den aller bruneste sorten, rett ved der vi bodde, og tørste var vi jo. I halvmørket skimtet vi en bardisk med noen flasker lenger bak og bak disket tronet en velvoksen danske. Av den sorten du vil ha som kompis når du er på byen. Når det falt en strime lys inn i lokale så vi at han hadde en tatovering av Grønland på underarmen. Da kjente jeg, i det jeg ba om en ny øl, at vi liksom var litt bøddiser. Men med bare to andre i puben, som nok hadde vært der fra det åpnet, gikk vi videre og traff en blid danske som lurte på om vi trengte hjelp. Kan være at vårt flakkende usikre blikk, gjorde ham oppmerksom på vår villrede. Vi sa at vi skulle gjerne hatt en stor bøf. Det er et kjøttstykke tror vi….og ikke et halsplagg. Han forklarte selvsikkert veien til en resturant og si at vi måtte hilse fra….det har jeg glemt.

Joda, der fikk vi kjøtt og podedes…og en øl. Mette og fornøyd dro vi ned mot Nyhavn (helt uten skitne baktanker selv om vi skulle være borte fra den kvinnelige delen av livet vårt). Så vi vandret der og så nok ut som helt vanlig forvirra storøyde turister.

Nei nok om København. Vi hopper frem en del timer og ny dag, og vi skuer utover isbreer, brune daler, blått vann og midt oppi dette dukker flyplassen opp. Den var plassert der kun av en grunn. Det er den plassen hvor det lot seg gjøre å anlegge en flyplass som kan ta ned store fly. Her rakk vi en lunsj, bestående av moskusburger og øl. Rakk og et kjapt møte med Tobias, reisearrangøren og tidligere klassekompis av Ken Gøran.

Så bars det sørover kysten mot Maniitsoq, hvor siste etappe skulle foregå med båt. Og der skulle vi handle alt vi trengte av mat og drikke. Hugo og jeg hadde gjort et overslag og laget handleliste, men det er forbundet med stor usikkerhet hvor mye vi konsumerer og hva vi trenger. 

Noen ganger klaffer det!!

Noen ganger kan en være heldig å treffe borti ei skikkelig vøa med storsei. Det er jævlig artig og det er bare å hive over ripa når den nå først er der. 

Sommeren 2019 kom min gode venn og yrkesjeger (skriver dette som en teaser for senere) kollega til Finnmark. Vi hadde planlagt en uke på Ifjordfjellet, men værgudene satte en effektiv stopper for det. Men siden hadde booket flybillet, gjorde vi hytta i Korsfjorden som base og vi tok tur på fjellet og på sjøen. Og nå skal jeg fortelle om turen på sjøen. Det var tien om at det var kommet storsei på en “klakk” i Vargsundet. ÅSå når det klaffet at det var stille på sjøen sa jeg til Thomas på kvelden at nå smører vi oss mat og fyller kaffe på termosen og gir oss havet i vold. Med Hansviken gikk det ikke lange tia før vi var på plass. Flatt hav og midt på natta. Måtte det for å komme rett på floa. Vi leita litt på begge siden av “klakken” på toppen før vi traff på. Thomas er en røslig värmlending, oppvokst med øks og motorsag, og det skulle komme til nytte i natt. Seien stod på ca 140 m, så det er en del manuell vinsjing før de brøt overflaten. Jeg sørga for å holde båten på mè, men Thomas drifta juksa.

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Det er sjelden tiden går så fort som når ligger å driver på et flatt hav, måsen som skrik og svømmer rundt båten, slag av spor i stampen som en påminnelse om suksess, prate litt om ting som ikke betyr så mye, snakke om skogsfugljakta vi skal på og andre trivialiteter. Gyda ble lei av å stå i baugen å følge med måsen som fløy rundt båt, så hun inntok styrmannsstolen det meste av natta. Med en enkel og båtvant hund er det ingen problem å ta de med.

Det grydde mot dag, det vokste i stampen og var nødt til å sette ned foten før vi tømte havet. Thomas forstod ikke problemet. Men når vi gikk for sakte fart hjem mens jeg fileterte, skjønte han det. Det ble mye fisk og jeg fant ut at det går godt an å lage klippfisk av sei, så da ble to fulle gilde-bakker fylt med sei og salt lagvis. Så kunne det stå i naustet i komagfjorden over sommeren, før den ble hengt på veggen.

Det ble seimølje til middag den dagen, og Thomas var god å spise lever. Jeg fortalte on den potensvirkende effekten det hadde. Han beit på den gett. Jeg lærte en artig ting av noen feskera fra Bø i Vesterålen, nemmelig å ha tyttebær som tilbehør til seimølja. Jeg vet det er som å banne i kjerka, og jeg er vel ikke så redd for det. Prøvd det hvis dere tør!!!

Hvorfor jakter jeg???

Jakt er ikke bare å skyte. Det er mye mer enn så. Jeg hevder det er 4 stadier eller nivåer i jakta og for en jeger. 

Det første nivået er planlegging. 

Dette kan være fort gjort, som at “vi drar på hytta i år og”. Da er det forsåvidt greit, men noen ganger skal en bo feltmessig og huskelista påbegynnes allerede på vårparten for de med mest kontrollbehov. Det skrives lister og ringes, nettet saumfares for tips på hvor det er smågnager, hvor det er fugl, tilgjengelige jaktkort etc etc.

Det andre nivået er gjennomføringen, selve jakta. 

Der en er på koia i lag med alle de gamle jaktkompisene, i en lauvo innpå vidda med bikkjene eller setter seg i bilen for å benytte nærområdet den dagen været og arbeidssituasjon gir de mulighet. Surklende skritt i skogmyrene på jakt etter gammeltiuren, balanserende på grått nakent fjell etter fjellrype, klyvende i bratte heng på kysten i et forsøk på å overliste kvitharan eller ved et bål på elgpost.

Det tredje nivået er ivaretagelse. 

Her legges grunnlaget for at råvaren blir et best mulig sluttprodukt. Det er mange måter, men ofte bare en rett! Kløvvilt er avhengig av å mørnes, og her er de fleste for feige. Kjøttet blir hengende for kort tid. Mange har hengt seg opp i 40 døgngrader. Småvilt har mindre behov for å henge men må tilpasses. Viltet skal behandles med respekt, for det er en førsteklasses råvare. Og vi har jo lagt ned mye tid og ressurser ofte for å få tak i det.

Det fjerde og siste nivået er tilberedelsen og måltidet. 

Når man bringer viltet eller fangsten inn på kjøkkenet. Man har planlagt hvordan det skal tilberedes, hva slags tilbehør, hvem som skal sitte rundt bordet, hva skal drikkes til….. Sitte blant venner, gjerne jegere eller fiskere som vet å sette pris på måltidet. Som kan nikke forståelsesfullt når historiene blir fortalt, om det perfekte skuddet, eller når bikkja hadde et vellykket ettersøk….de mindre vellykkede situasjoner kommer etter desserten.

Derfor er jeg jeger! Derfor har jeg lidenskap for mat av vilt og fisk som er egenhendig hentet i naturen og jeg vet at det er gode råvarer og gir gode opplevelser.

Et vanlig spørsmål hjemme er: hva skal vi ha til middag? Men det var usikkert når jeg dukket opp på hytta, så hun hentet “et eller annet…tror det var noe ytrefile greier” som hun sa. Det var en bit av ytrefile av villsvin. Jeg tenkte det kan bli spennende og jeg startet å fantasere over hva som vi kan gjøre med den. Det er en liten nøttesmak av villsvinskjøtt, spesielt fettet. Dette kommer jeg helt sikkert tilbake til senere. Så da tenkte jeg noe med nøtter og epler for å skape litt syrebalanse (hvis det er det en kaller det).

Og så tok vi det vi hadde tilgjengelig å hytta av grønnsaker og mandelpoteten som vi har dyrka i Komagfjorden, et jævlig dårlig potetår også forresten. Så da ble det rødbeter, persillerot, løk og hvitløk. 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Men man starter med sausen. Det er den delen av måltidet som kanskje krever mest tid og kjærlighet (etter kjerringa). Det har vært en misserabel sopp høst så det ble tørket sopp, kantarell og traktkantarell. en stooor neve ble lagt i bløt og kokt lenge så man til slutt satt igjen med  en kraftig redusert fond. Så hakket jeg en halv løk og blancherte i smør, hakket opp soppen i små biter og tilsatte det og fonden i lag med løken. Til det tilsatte jeg 5 dl fløte. Og så fikk dette stå å småputre i et par timer ca, til det ble passe tykt. Skulle gjerne tilsatt soyasaus i lag med fløten, men det hadde v ike, så da ble det ketjap manis isteden.

Rødbeten (rå) ble skrelt, her vil jeg på det sterkeste anbefale å fjerne alt av tekstiler i nærheten. Rødbetfargen kødder du ikke med, den blir der!!! Så skjæres persillerota i tynne staver og på toppen resten av løken som ble igjen etter at sausen fikk sitt og et par finhakket hvitløksfedd. Ja og så hadde vi en bit ingefær. Den visste vi ikke hva vi skulle med senere, så den gikk med og! Så Inn i ovnen på ca 30 min og høy varme.

Så kokte jeg mandelen. Man kan gå rett på med rå potet, men siden vi er på hytta og gasskomfyren har noen svakheter, ble det kokte. Man knuser den ganske så flat, legger de i en ildfast form, har en god olivenolje over, men siden vi er på hytta hadde vi bare rapsolje. Og det er IKKE liike bra. Så vi kompenserte med ramsløk vinagrette som jeg fant på en gårdbutikk på Gotland. Litt rosmarin på toppen blir aldri feil og til slutt noen korn flaksalt. Den stod inne i ca 15 min. Men jeg ser den kunne vi ha snudd en gang, så den blir litt stekt på begge sider.

Fileen ble pusset og skjært i 3-4 cm tykke skiver, krydret med salt og pepper og stekt litt på hver side. Og så tenkte jeg at flambering er jævlig kult, så da var det å ta en glass med konjakk å hive i panne å la gassflammen antenne. Det ser proft ut og man tror at da har man full kontroll på matlagingen….. Det er jo gøy da!!! Så tilsatte jeg valnøtter, hasselnøter og cashewnøtter….en god neve av det og samt to skrelte harde litt syrlige epler i fingertykke skiver/staver. Nå fikk dette surre i lag en liten stund. Her gjorde jeg en kardinalfeil!!! Jeg skulle tatt ut kjøttet etter flambering og bare stekt nøtter og epler, for det gikk altfor fort å gjennomsteke kjøttet, og det blir ALDRI bra! Da var det bare å åpne vinen….foresten ikke bare bare, for den ene vinåpneren knakk. Men vi har da to. Det var helt klart rett vin til dette! En barolo fra 2012.

Kjerringa ble veldig fornøyd med måltidet, jeg lærte noen forbedringspunkter.

.

Jeg er en jeger og hundeentusiast, og i første rekke strihåret vorsteher (heretter kalt sv) entusiast. Sammen med min kone Lisbeth har vi to sv, Gyda av Lillealm og Jentenes Alma. De blir selvfølgelig presentert senere. Sv er en rase som er et sluttprodukt av menneskelige behov: les; jakt. 

Er 61 år og bosatt i Alta, utdannet som skog- og utmarkstekniker, samt Viltmester fra Øster-Malma i sverige. Jobber som naturoppsyn i Statens Naturoppsyn.

Har vært opptatt av jakt og fiske så langt tilbake jeg kan huske, men min første hund, breton, kjøpte jeg i -92 fra Kolbjørn Kolsvik. En fantastisk hund! Deretter kom sv inn i mitt liv, Hårek!! Snakk om å stå til navnet! Stygg, stor, gal og sterk. Egentlig kan jeg ikke fatte at det ble sv etter han, men hadde to pointere og en korthåret vorsteher i mellomtia. Tilfeldighetene gjorde at vi plutselig stod uten hund og hva skulle vi da velge?? Det var en enkel avgjørelse! Det ble en strihåret vorsther fra Mo i Rana, Kvitsteindalens Raja. En fantastisk hund på alle måter. Kokrolig blandt folk, i hus, trekkvillig, sosial og en god jeger. Så når hun trakk på årene fant vi ut at vi måtte overlappe, så da kom Gyda av Lillealm inn i bildet. Raja syntes ikke noe om å få et sånt lite krapyl i huset, så hun prøvde å overse henne de siste årene, men de levde i lag i all fordraglighet.Men så fikk hun kreft og vi måtte ta Raja. Ikke lenge etter ble besluttningen om å ha to sv’er (strihåret vorsteher), sånn at vi kunne ha en hver når jeg var borte på jobb i uka. Da var det å lete etter det en trodde kunne være bra. Helt til Fredrikstad dro Lisbeth for å hente Jentenes Alma. 

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

En litt annen type enn de andre to: Her var det litt mer fart og uro. Har vist seg som en arbeidshest av dimensjoner, men har ennå ikke vist fast stand! Har prøvd mye, men vi får ta tiden til hjelp.

Det ble litt mye hunder. Ikke rart egentlig for de utgjør en stor del av livet. Ellers er det jakt når det blir høst, og det aller gjeveste er skogsfugljakt. Krever mye av hund og jeger, et så høyt spenningsnivå at man noen ganger glemmer å puste…og det kan være alt fra rugde til tiur som letter. En skala være rask og god skytter for å få uttelling på sjansene, så trening på sportingbanen er gull verdt. Dernest er jakt i sør-Sverige en fin tid. Her er jo vilttettheten en helt annen, og flere arter og jaktmåter. Er så heldig å bo hos Thomas og Annie, mens jeg fungerer som “jaktelev” hos Thomas. Han kommer det mer om senere.

Ellers er det fiske som er viktig, isfiske regnes ikke!!! Det er kveitefiske med va og ørretfiske på fjellet. Har vel aldri blitt bitt av laksebasillen, men det er trivelig å være i lag med venner ved elva og lufte tohåndsstanga. Men det avslappende fiske med stang på ørretvann er nok det jeg liker best. Men sommeren er så kort og det er en hektisk arbeidsperiode, så det blir ofte alt for få dager. Men det kan jo bli bedre etterhvert.

Ja, også er det den gleden man kjenner på når råvarer som en sjøl har bragt i hus skal foredles og fortæres. Vi er sjølforsynt med kjøtt og fisk, men på grønnsaksfronten må vi ty til butikken, så det hopper jeg galant over videre i bloggene.

Og til dette må man ha øl, og der har jeg hatt et godt samarbeid med Håvard. Han er litt mer nerdete når det gjelder brygging. Men vi får godt øl begge to, og jeg har nå godt over til å bare brygge IPA.

Er så heldig å være gift med ei som er dyktig med mat og har samme entusiasmen for å lage ting fra bunn av så det blir en del forskjellige ting som hun har perfeksjonert seg i  feks hjemmelaget akevitt (kjøpsprit), flatbrød, lefser, lutefisk, bacon, villsvinskinke, røykalaks for å nevne noe. Det mest ekstreme vi har prøvd oss på er å lage luten sjøl til lutefisken. Brente ren ved en hel vinter og endte opp med 1,5 liter ca. Men vi har ennå ikke funnet ut hvordan veien videre går, så den står nå der i kjelleren.

Men min “kongstanke” er å lage mat fra bunn av, ikke klippe opp ferdiggryterett posen fra bunnen, men holde kunnskap og håndverk i live. Det er fint å kunne vite hvor fisken og kjøttet kommer fra og at det er topp råvare.

Hvorfor jakter jeg???

Jakt er ikke bare å skyte. Det er mye mer enn så. Jeg hevder det er 4 stadier eller nivåer i jakta og for en jeger. 

Det første nivået er planlegging. Dette kan være fort gjort, som at “vi drar på hytta i år og”. Da er det forsåvidt greit, men noen ganger skal en bo feltmessig og huskelista påbegynnes allerede på vårparten for de med mest kontrollbehov. Det skrives lister og ringes, nettet saumfares for tips på hvor det er smågnager, hvor det er fugl, tilgjengelige jaktkort etc etc.

Det andre nivået er gjennomføringen, selve jakta. Der en er på koia i lag med alle de gamle jaktkompisene, i en lauvo innpå vidda med bikkjene eller setter seg i bilen for å benytte nærområdet den dagen været og arbeidssituasjon gir de mulighet. Surklende skritt i skogmyrene på jakt etter gammeltiuren, balanserende på grått nakent fjell etter fjellrype, klyvende i bratte heng på kysten i et forsøk på å overliste kvitharan eller ved et bål på elgpost.

Annonsørinnhold

Stort høstsalg: Nå kupper du høstfavorittene på salg

Det tredje nivået er ivaretagelse. Her legges grunnlaget for at råvaren blir et best mulig sluttprodukt. Det er mange måter, men ofte bare en rett! Kløvvilt er avhengig av å mørnes, og her er de fleste for feige. Kjøttet blir hengende for kort tid. Mange har hengt seg opp i 40 døgngrader. Småvilt har mindre behov for å henge men må tilpasses. Viltet skal behandles med respekt, for det er en førsteklasses råvare. Og vi har jo lagt ned mye tid og ressurser ofte for å få tak i det.

Det fjerde og siste nivået er tilberedelsen og måltidet. Når man bringer viltet eller fangsten inn på kjøkkenet. Man har planlagt hvordan det skal tilberedes, hva slags tilbehør, hvem som skal sitte rundt bordet, hva skal drikkes til….. Sitte blant venner, gjerne jegere eller fiskere som vet å sette pris på måltidet. Som kan nikke forståelsesfullt når historiene blir fortalt, om det perfekte skuddet, eller når bikkja hadde et vellykket ettersøk….de mindre vellykkede situasjoner kommer etter desserten.

Derfor er jeg jeger! Derfor har jeg lidenskap for mat av vilt og fisk som er egenhendig hentet i naturen og jeg vet at det er gode råvarer og gir gode opplevelser.